Skole gir mest utjevning

Denne kronikken sto på trykk i DN 2.mai.

Skatt gir økonomisk omfordeling, men bare skole og utdanning gir varig utjevning av sosiale forskjeller.

Skatt er ikke tilstrekkelig for å begrense sosiale forskjeller. Høy kvalitet på skole og utdanning er langt viktigere dersom vi skal gi folk like muligheter til å lykkes i vårt samfunn.

OECD presenterte før jul en rapport som viser at barn av foreldre med lav utdanning og inntekt selv har større sjanse for å havne i samme gruppe. Sosiale forskjeller reproduseres.

I en global sammenheng er Norge et land med små forskjeller og store muligheter for den enkelte. Men også her har vi forskning som viser at økonomisk ulikhet forplanter seg gjennom generasjoner.

De største forskjellene i Norge står ikke mellom yrkesgrupper, men mellom de som er innenfor og utenfor arbeidslivet. Barn av foreldre utenfor arbeidslivet har større sannsynlighet for selv å havne der. Fenomenet kalles ofte den «den onde sirkelen». Dessverre klarer vi ikke gjennom skolen å utjevne disse forskjellene for alle.

Rapporten fra OECD viste også hvordan økonomisk ulikhet kan begrense økonomisk vekst. Det er i alles interesse å få løfte kompetansen blant flere og å få økt yrkesdeltakelse – ikke minst for enkeltmenneskene og familiene det gjelder.

OECD peker på flere virkemidler for å løfte lavinntektsgrupper. Skatt er et virkemiddel for økonomisk omfordeling, men som de skriver: Kontantytelser er ikke nok. For å lykkes med utjevning må vi investere i skole og utdanning av høy kvalitet, gratis helsetjenester og målrettede fattigdomstiltak.

Skal vi inkludere flere i arbeidslivet og styrke vår økonomiske vekst er ikke økt skatt på arbeid og eierskap et godt svar. Norge har allerede blant de høyeste skattenivåene i OECD. I en tid med omstilling trenger vi flere som vil investere i norske arbeidsplasser. Lite, om noe, vil skape større forskjeller enn økt arbeidsledighet.

Ifølge OECD kan utdanning av høy kvalitet sikre barn av foreldre med lav inntekt varig mulighet til selv å tjene mer. En god skole kan sikre at barn fra et hjem som gir dem et dårligere faglig utgangspunkt, likevel kan få mulighet til og nå sitt potensial.

Oslo-skolen er et godt eksempel. Professor Hans Bonesrønning ved NTNU konkluderte i en rapport i 2012 at elevene i Oslo gjør det bedre enn deres familiebakgrunn skulle tilsi. Bonesrønning forklarte dette nylig med at Oslo har en resultatorientert skole der skolen alltid settes under press for å levere. Videre sa han at problemet mange andre steder er skoleeiere som opplever en abdisert skoleeier som har trukket seg tilbake og overlatt for mye til skolene selv.

Vi har mange viktige oppgaver å ta fatt på innenfor skolen. Norge har blant de høyeste frafallene i videregående skole. En viktig årsak er at elever med lese- og skrivevansker ikke får hjelp tidlig nok. Arbeidet med å utjevne forskjeller mellom barn må starte allerede i barnehagen. Å utvikle et godt vokabular tidlig er viktig for å mestre lesing og skriving i skolen.

I selve skoleløpet er det ingenting som betyr for elevenes mulighet for læring enn gode lærere. Derfor har regjeringen satt i gang et lærerløft. I år får mer enn 5.000 lærere tilbud om videreutdanning. Arbeidet med å forbedre lærerutdanningen er i gang. En slik satsing på vår viktigste kunnskapsressurs – lærerne – vil gi resultater på lang sikt.

Økonomen som satte i gang en global debatt om ulikhet, Thomas Piketty, omtaler utdanning som den sterkeste konvergerende kraften for likhet. En god skole, læring i arbeidslivet og gratis høyere utdanning gjør hver enkelt verdifull i arbeidsmarkedet, samtidig som kunnskap gir økt produktivitet.

I Norge har vi og skal fortsatt ha begrenset ulikhet. Den største forskjellen står mellom de utenfor og innenfor arbeidslivet. Det viktigste bidraget til å utjevne sosiale forskjeller er en god og inkluderende skole. Derfor er kunnskap i skolen et av regjeringens aller viktigste prosjekter.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Et bredere næringsliv

Denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 21.februar.

Norsk økonomi skal gå fra særstilling til omstilling. Regjeringen er forberedt.

Sentralbanksjefens tradisjonsrike årstale har et klart budskap: «Norsk økonomi må tilpasse seg en klart lavere etterspørsel fra oljesektoren. Vi går fra særstilling til omstilling».

Utviklingen det siste året er ikke overraskende. Vi har lenge visst at petroleumsnæringen vil gi færre ringvirkninger i fremtiden. Allerede i høstens trontale varslet jeg at oljen ikke lenger vil være motoren bak vår økonomiske vekst. Norsk økonomi skal omstilles til et bredere næringsgrunnlag. Regjeringen har en tydelig plan.

Gründerkultur
For å skape vekst og sikre fremtidens velferd trenger vi nye arbeidsplasser i eksisterende bedrifter – supplert av nye selskaper. Norge må utvikle en sterkere gründerkultur for å lykkes. Veletablerte selskaper må være rustet for omstilling, og flere nye bedrifter må se dagens lys.

Som politikere kan vi ikke vedta hvilke arbeidsplasser vi skal leve av, men vi kan legge til rette for at de skapes. Høyre-FrP-regjeringen har styrket den næringsrettete forskningen, og økt midlene til Brukerstyrt Innovasjonsarena (BIA), Skattefunn, og programmet for kommersialisering av forskningsresultater – Forny2020. I 2015 har forskningsbudsjettet en realvekst på 4,5 prosent. Vi bruker nå 0,93 prosent av BNP på forskning og utvikling fra offentlige budsjetter – det høyeste siden før år 2000.

Vi har i tillegg styrket Nasjonalt Etablerertilskudd. Dette vil gjøre det lettere for gründerne og de nyskapende bedriftene å omsette ideer i arbeidsplasser.

Grønt skifte
En av våre største fremtidsutfordringer er å bekjempe fattigdom – noe som vil kreve mer energi – samtidig som vi må redusere utslippene av klimagasser. En omstilling i næringslivet må reflektere klimautfordringen. Derfor har vi utvidet klimateknologifondet og miljøteknologiordningen.
Avkastningen fra klimateknologifondet går til Enova. Et større fond gir større avkastning og større muligheter for å realisere grønne prosjekter. Forrige uke ble det kjent av Hydro vil investere 3,9 milliarder i verdens reneste aluminiumsproduksjonslinje på Karmøy. Enova gir over 1,5 milliard i støtte til prosjektet. Slik kan vi samarbeide om å skape de grønne arbeidsplassene.

Kunnskap
Det er vanskelig å spå hvordan fremtidens næringsliv vil se ut, men vi vet at kunnskap vil stå helt sentralt. Produktivitetskommisjonen la forrige uke frem sin første delrapport. Kunnskap er den viktigste ingrediensen for å bli mer produktiv og sikre vår konkurransekraft. Norge kan aldri bli billigst, derfor må vi jobbe smartest.

Regjeringen jobber målrettet for å løfte kunnskapen i alle ledd. Mer etter- og videreutdanning av lærere, yrkesfagsløft, kraftig vekst i forskning og utvikling, kvalitetsreform i høyere utdanning og økt satsing på voksenopplæring. Hver enkelt arbeidstaker må være i stand til å ta del i den omstillingen vi skal gjennom.

Rammebetingelser
I en omskiftelig verden må vi se kritisk på om Norge har konkurransedyktige rammebetingelser. Noen har ment at siden 2013 var et godt år for norsk økonomi, så kan rammebetingelsene fra samme år forbli uendret. Det tror jeg er galt. Regjeringen har redusert formuesskatten for å gjøre det mer lønnsomt for norske investorer å investere i norske arbeidsplasser. I fjor høst la også Scheel-utvalget frem sin rapport som gir et godt utgangspunkt for en skattereform, selv om den ikke er en hellig skrift.
Omstilling til tross – petroleumsvirksomheten, leverandørindustrien og offshorenæringen vil fortsatt være den største bidragsyteren til norsk BNP og eksport i mange år fremover. I en vellykket omstilling erstattes en noe lavere petroleumsaktivitet av nye, grønne bedrifter som bygger på teknologikompetansen Norge har. Kunnskap, forskning og innovasjon er nødvendig underveis.
Reisen fra særstilling til omstilling vil bli krevende, men jo tidligere vi kommer i gang, jo bedre vil reisen gå.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Veiskille for anti-semittismen i Europa

Kronikken sto på trykk i Aftenposten i anledning Holocaust-dagen 27.januar 2015.

Årets Holocaust-markering er mer aktuell enn på lang tid. Angrepet på den jødiske kosher-butikken i Paris fikk global oppmerksomhet. Terroranslagene i Frankrike angriper grunnleggende verdier som ytringsfrihet og religionsfrihet.

Angrep på jødiske mål er dessverre ikke noe nytt i Europa. Mange husker kanskje anslaget mot det jødiske museet i Brüssel mai 2014. Antallet tilfeller av hatkriminalitet mot britiske jøder doblet seg i fjor. Hele Frankrike ble sjokkert da et jødisk par i desember ble bakbundet i sin egen leilighet. Kvinnen ble voldtatt og leiligheten ble robbet mens de bevæpnede mennene sa til dem: «You jews, you have the money».

Disse angrepene preger overskriftene en kort stund før hverdagen kommer tilbake. Franske jøder har lenge vært bekymret for banaliseringen av anti-semittisme. Det er en bekymring jeg deler.

Jeg blir bekymret når jeg hører om folk som bruker “jøde” som skjellsord. Jeg blir bekymret når jødiske menigheter i Norge forteller meg om deres frykt. Og jeg blir bekymret når jeg hører at franske og britiske jøder emigrerer fra Europa til Israel for å føle seg trygge.

De norske jødiske menighetene har også gitt uttrykk for at de er redde etter hendelsene i Brussel og Paris. Sikkerhetsrutinene er skjerpet. Det er forståelig at norske jøder føler frykt etter gjentatte angrep rettet mot jøder i Europa, men samtidig er det helt uakseptabelt at folk i vårt samfunn føler seg utrygge. Vi har et felles ansvar å stå opp for den jødiske minoriteten. Det er urimelig at europeiske jøder skal måtte svare for Israels krigshandlinger på Gaza. Norge skal være et samfunn hvor alle skal føle seg trygge.

Dessverre går dette inn i en trend der ulike minoriteter i Norge forteller om hatytringer med bakgrunn i religion og etnisitet. «Det går en vei fra hatefulle ytringer, demonisering, stereotypier og konspirasjonsteorier til dehumanisering», skriver Anne Sender tidligere leder av Det mosaiske Trossamfund og nå sekretariatsleder for Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn i Norge, i en kronikk i forbindelse med Krystallnatten som vi markerer i november hvert år. Vi skal være lydhøre for bekymringene som blir framsatt. Vi må ta dem på alvor. Her må både majoritets- og minoritetsbefolkningen ta ansvar, og slå ned på intoleranse innad, så vel som mellom ulike miljøer.

  1. januar markerer vi den årlige internasjonale Holocaustdagen. Dette er dagen hvor vi minnes et av de mørke kapitlene i norsk historie. På selve datoen 27. januar 1945 rykket sovjetiske styrker inn i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. Datoen markerer avslutningen på den industrielle delen av nazistenes massemord på jødene og andre grupper under andre verdenskrig. Krigen fortsatte i enda tre måneder, og i denne perioden døde flere titalls tusen fanger i de såkalte dødsmarsjene. Holocaustdagen er en god anledning til å minne om noen grunnleggende problemstillinger vi må jobbe med i Norge i dag.

Holocaustdagen skal være en årlig minnedag for ofrene etter hendelsene i andre verdenskrig, men den skal også minne oss om at trakassering og vold mot personer eller grupper basert på etnisitet eller religion er uakseptabelt.

Som statsminister har jeg det siste året satt fokus på hatytringer. I november i fjor inviterte jeg en rekke mennesker som var blitt utsatt for, eller jobber med, temaet hatytringer til et møte. Vi fikk høre historier fra de som ytrer seg i offentligheten som utfordrer oss alle. «Hatefulle ytringer og dehumanisering kommer forut for folkemord», minte forstander Ervin Kohn i Det mosaiske Trossamfund oss om på dette møtet. Våre holdninger til medmennesker og hvordan vi omtaler andre, er med på å forme samfunnet vårt. Vi må møte hatytringer med ytringer, vi må møte løgner med sannhet når de spres i sosiale medier, og si fra når kommentarfeltene oser av hat.

Vi har et ansvar for å ytre oss på en måte som barn og unge kan lære av. Det krever en innsats fra oss alle som medmennesker og samfunnsborgere. 26. januar 2001 ble Benjamin Hermansen brutalt drept på Holmlia av nynazister. De siste årene har Benjaminprisen blitt utdelt på Holocaustdagen til en skole som har utmerket seg i innsatsen mot rasisme og diskriminering. Skoler over hele landet markerer Holocaustdagen som et ledd i et viktig holdningsskapende arbeid – et viktig arbeid vi alle kan la oss inspirere av.

Vi markerer Holocaustdagen for å minnes hvor galt det kan gå – for at vi aldri skal glemme. Og vi markerer for å diskutere grunnleggende problemstillinger i dagens samfunn. Anti-semittisme er en av dem.

Vi må alle vise klar støtte til det jødiske samfunnet i Norge etter terrorangrepene i Paris. Den jødiske minoriteten skal ikke stå alene. Ingen minoritet skal stå alene. Norge skal være et trygt land å bo i for oss alle.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Derfor satser vi på utdanning for utvikling

Kronikk fra Dagbladet 29.desember 2014.

I en omskiftelig og sammenvevd verden er kunnskap viktigere enn noen gang før.

«Det eneste jeg ber om er at alle barn skal få oppfylt retten til utdanning», sier Malala Yosufzai. Retten til å lære burde være en selvfølge. Slik er det dessverre ikke. Fortsatt blir utdanning sett på som en trussel mange steder i verden.

Årets fredsprisvinnere, Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi, målbærer begge betydningen av utdanning i alt de sier og gjør. Det er fordi utdanning er så avgjørende for hvordan samfunn utvikler seg. Utdanning er viktig for jenter og likestilling, for menneskerettigheter og toleranse, for kultur, for fred og forsoning, verdier og verdighet. Utdanning har betydning for sysselsetting og økonomisk vekst, for bærekraftig utvikling og ikke minst, for å nå målet om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030.

I sommer lanserte regjeringen stortingsmeldingen «Utdanning for utvikling». Vi er nå i full gang med å følge den opp med konkrete tiltak. Norge skal være pådriver for et globalt utdanningsløft ved å gå foran og få flere land med oss.

En viktig jobb er å nå dem som holdes utenfor skolen. Her utfordrer Malala myndigheter, samfunnsstrukturer og ekstremistiske grupperinger. Ofte kreves grunnleggende endringer av holdninger og praksis for at jenter, minoriteter og barn med funksjonsnedsettelser skal få utdanningen de har rett til.

Omkring 65 millioner jenter står i dag utenfor barne- og ungdomsskolen. Det er brudd på menneskerettighetene og det har store negative konsekvenser for sosial og økonomisk utvikling. Flere jenter på skolen er nødvendig for å bekjempe barneekteskap, for færre tenåringsgraviditeter og bedre helse. Vi trenger flere utdannede kvinner som kan delta politisk og økonomisk i sine samfunn.

I 2014 ble verden konfrontert med flere store internasjonale kriser , og det største antallet flyktninger siden 2. verdenskrig. Bare i Syria er over 3,5 millioner barn uten skolegang på grunn av krig. En hel generasjon vil bli rammet dersom vi ikke klarer å gi dem et utdanningstilbud. Det vil være en stor urett. Og det vil svekke muligheten for å vinne frem med stabilitet, forsoning og en demokratisk utvikling i Midtøsten. Derfor må vi styrke innsatsen overfor barn som mister skolegang på grunn av konflikt og kriser.

På skolen skal barna være trygge og beskyttes mot vold og angrep. Derfor må vi få på plass internasjonale retningslinjer som fremmer etterlevelse av humanitærretten på dette området. Norge bidrar aktivt til dette.

De avskyelige drapene på skolebarn og lærere i Peshawar viser hvor viktig dette arbeidet er.

Det mangler anslagsvis 26 milliarder dollar for å nå FNs tusenårsmål om tilgang til grunnskoleutdanning for alle. Med dagens innsats vil det ta 70 år å nå målet. Det kan vi ikke vente på. Verden må handle. Norsk utdanningsbistand skal dobles i løpet av denne stortingsperioden, slik at det kan investeres mer i skoler, lærere og gode utdanningssystemer

Rundt 185 millioner barn avslutter fjerde klasse uten å kunne lese og skrive. Samtidig trenger verden 600 millioner nye arbeidsplasser innen 2020. Det viser behovet for å satse mer på læringsutbytte. Skolegang må gi kunnskap og kompetanse som må til for skape vekst og jobber.

Andelen bistand til utdanning har gått ned de siste årene. Denne trenden må snus slik at fattige land som viser vilje til å investere i utdanning får støtte. Malawi og Etiopia er to eksempler. Her skal Norge trappe opp innsatsen. Vi vil konsentrere oss om utvalgte land for å oppnå gode resultater og utgjøre en forskjell.

Under FNs toppmøte i september neste år skal tusenårsmålene erstattes med et sett nye mål for bærekraftig utvikling. Norge jobber for at utdanning skal få en sentral plass blant disse. Vi ønsker å være tidlig ute med danne nye partnerskap som kan levere på utdanningsmålet som blir vedtatt. I sommer skal vi være vertskap for en internasjonal høynivåkonferanse om utdanning for utvikling. Og Norge skal ta en sentral rolle i arbeidet for å få på plass finansiering av de nye bærekraftsmålene. Ved å mobilisere den politiske viljen som trengs er det mulig å snu trenden og øke innsatsen for utdanning i årene som kommer.

Malalas budskap er at den som fratas retten til å lære, fratas muligheten til å skape utvikling for seg og sine. I en omskiftelig og sammenvevd verden er kunnskap viktigere enn noen gang før. Til tross for dette opplever millioner av mennesker at retten til utdanning ikke blir innfridd. Derfor skal utdanning få en mer fremtredende plass i vår utenriks- og utviklingspolitikk.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Prioriterer sikkerhet og beredskap

En av de setningene fra 22. juli kommisjonens rapport jeg har med meg i arbeidet med sikkerhet og beredskap er: «Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet.» Det er en sterk konklusjon og en klar beskjed som forplikter oss alle.

Et godt og effektivt politi er grunnleggende for menneskers trygghet. Denne regjeringen prioriterer sikkerhet og beredskap både hva gjelder ressurser og systemforbedringer. Økt trygghet handler om å stille nødvendige midler til rådighet og gjøre prioriteringer

Øker bevilgningene

Allerede i statsbudsjettene for 2014 og 2015 styrket denne regjeringen politikraften. Regjeringen øker bevilgningene til PST med 68 millioner kroner neste år. Det betyr at PST får flere stillinger til å følge det skjerpede trusselbildet som har utviklet seg.

Regjeringen øker også bevilgningene til politiet med 165 millioner kroner. Dermed kan politiet ansette rundt 350 nyutdannede polititjenestemenn- og kvinner neste år.

Politikraft handler om at vi har flinke tjenestemenn som hver dag legger ned en innsats for å skape trygge samfunn. Det gjøres allerede mye godt politiarbeid i Norge, og politiet nyter høy tillit i befolkningen. 89 prosent av befolkningen har svært høy eller ganske høy tillit til politiet. Det er et godt grunnlag å bygge videre på.

Økte ressurser må imidlertid kombineres med nødvendige omstillinger i politiet. Skulle vi på ny oppleve terror eller andre store nasjonale kriser er vi helt avhengige av kompetente og robuste politidistrikter som kan håndtere situasjonen.

For små distrikter

Politianalyseutvalget som har analysert utfordringene politiet står ovenfor mener at dagens 27 politidistrikter er for ulike med hensyn til hvilke utfordringer de har, hvordan arbeidet er organisert og prioritert, og hvilke resultater som oppnås.

Mange av distriktene er for små til å utvikle tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å håndtere store og komplekse saker. Dette er faglige råd vi må lytte til.

Politiet må også forholde seg til nye og mer avanserte former for kriminalitet. Politianalyseutvalget påpeker at det er trekk ved samfunns- og kriminalitetsutviklingen som stiller nye krav til polititjenesten, og mener at politiet ikke i tilstrekkelig grad er organisert, styrt og ledet for å møte denne utviklingen.

Økt bevegelse over landegrensene og kriminalitet gjennomført ved bruk av moderne teknologi, er blant det som har gitt nye utfordringer.

Hjelpe de svake

Vi ser det i form av kynisk utnyttelse av mennesker i menneskehandel, cyberkriminalitet og bruk av avanserte metoder for å begå korrupsjon.

Denne regjeringen er opptatt av at politiet må settes enda bedre i stand til å jobbe med sårbare grupper i samfunnet; barn som blir utsatt for misbruk og kvinner som opplever vold eller voldtekt.

Vi har alle blitt berørt av historiene om enkeltpersoner som vi som samfunn ikke klarte å stille godt nok opp for. Disse historiene tar vi med oss i arbeidet med å styrke politiets evne til å bekjempe kriminalitet og skape et tryggere samfunn.

I løpet av kort tid vil regjeringen presentere sitt syn på spørsmålet om hvordan en ny politidistriktsinndeling bør se ut, og på andre elementer i en politireform, for Stortinget. Målet med reformen er at innbyggerne skal få en bedre polititjeneste. Innbyggerne skal oppleve et politi som har kompetanse og kapasitet til å løse oppgavene, og som driver aktiv forebygging i nært samspill med kommunene, andre aktører og innbyggerne.

Synlig politi

På lokalt nivå er politiet i dag organisert med mange små tjenestesteder med få ansatte.

Innretningen av politiets lokale struktur er etter politianalyseutvalgets mening et reelt hinder for å tilby en god polititjeneste lokalt. Når vi snart går inn i diskusjoner om ny struktur må vi huske at en lokal politistasjon er ingen garanti for trygghet i hverdagen og må ikke bli målestokken for gode polititjenester.

Trygghet handler om å ha tilgang til gode polititjenester når kriminalitet skjer og når publikum har behov for polititjenester. Raskere responstid, effektiv etterforskning og et synlig politi på gateplan er viktige mål for kvalitet.

Ambisjonen er tydelig: Vi skal alle kunne føle oss trygge i og utenfor våre egne hjem. For å sikre det målet er regjeringen klare til å ta nye grep for å ruste politiet for fremtidens utfordringer.

Publisert i Uncategorized | 7 kommentarer

Derfor senker vi formuesskatten

Høy sysselsetting, lav ledighet og gode velferdsordninger er med på å gjøre Norge til et godt land å bo for de aller fleste. Store inntekter fra oljeaktiviteten har bidratt til å gjøre dette mulig. Vi vil ha store inntekter fra oljeaktiviteten også i mange år fremover, men den vil ikke lenger være motoren bak vår økonomiske vekst. Andre næringer må overta.

De nye arbeidsplassene vi skal leve i fremtiden må være grønne og kunnskapsbaserte. Vi står foran et grønt skifte og omstilling til et lavutslippssamfunn.

Høy sysselsetting blir enda viktigere i årene som kommer fordi eldrebølgen nå omsider er her. En stadig mindre andel av befolkningen vil være i yrkesaktiv alder.

Vårt samfunn står altså foran store endringer. Vår evne til omstilling vil bli satt på prøve.

Omstillingen vil gå lettere i fremtiden hvis vi tar de riktige beslutningene i dag. Vi kan ikke ta høy sysselsetting, lav ledighet og vårt velferdsnivå for gitt. Derfor må vi være opptatt av hvordan vi skal skape verdier også i fremtiden når oljeaktivitetens betydning reduseres.

Regjeringen har foretatt viktige veivalg. Satsingen på infrastruktur øker nå kraftig. Miljøteknologifondet styrkes utover klimaforliket. Vi foretar et taktskifte i satsingen på utdanning og forskning. Arbeidet for innovasjon trappes opp. Dessuten gjør vi det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser – ved å redusere formuesskatten.

Til sammen gir dette viktige bidrag til fremtidens verdiskaping, trygge arbeidsplasser og et godt velferdssamfunn.

Redusere, ikke fjerne

Det finnes argumenter for og mot alle politiske endringer. Formuesskatten har uheldige sider, men den har også en positiv omfordelingseffekt. Derfor vil regjeringen ikke fjerne formuesskatten, men redusere den.

Det er fire hovedgrunner til at jeg mener lavere formuesskatt er viktig med tanke på de utfordringer Norge står overfor.

Kun nordmenn må betale

For det første er formuesskatten en skatt på norske eiere som utlendinger slipper unna. For å oppnå samme avkastning må en norsk eier ta større utbytte ut av bedriften enn en utlending som ikke betaler formuesskatt. Vi burde oppmuntre til, ikke svekke, norsk privat eierskap og norskeide bedrifter. Samfunnsansvaret hviler tyngre på eiere som møter sine ansatte over frysedisken i nærbutikken og i styret i det lokale idrettslaget.

Eiendom favoriseres

For det andre vrir formuesskatten norske investeringer fra arbeidsplasser og over i bolig og eiendom. Lånefinansierte investeringer i eiendom bidrar til å redusere formueskatten for den enkelte skatteyter. Avkastningen på vår samlede sparing ville vært høyere dersom en større andel av investeringene hadde vært foretatt der de kaster mest av seg, og ikke der de oppnår lavest skatteregning. For store lånefinansierte investeringer i eiendom er også uheldig av andre årsaker.

Må betales tross underskudd

For det tredje må formuesskatten betales enten bedriften går bra eller dårlig. Det øker risikoen for de som vil investere i arbeidsplasser. Ved lav avkastning, kan effektiv marginalskatt for en person som er i formuesskatteposisjon bli svært høy. For sparing i bank blir effektiv marginalskatt i dag på over 100 prosent av renteinntekten. Da er det rett og slett ikke lønnsomt å spare.

Gir mindre entreprenørskap

For det fjerde reduserer formuesskatten tilgangen på risikovillig kapital for norske oppstartsbedrifter. Nye og mindre bedrifter har gjerne størst utfordring med å skaffe kapital til å utvikle nye arbeidsplasser, og de har dårlig tilgang til utenlandske kapital. Det samme gjelder mindre familiebedrifter. I årene som kommer trenger vi nyskaping.

Samlet svekker formuesskatten det private norske eierskapet i en tid da vi burde styrke det.

Under den forrige regjeringen ble bunnfradraget i formuesskatten hevet. Men samtidig ble formuesskatten skjerpet på andre områder. Skjerpelsene bidro til en forsterking av negative effekter av formuesskatten beskrevet over. Det styrker behovet for å gjøre endringer.

Gründeren Alf Bjørseth har uttalt at solenergiselskapet REC ikke ville klart «seg gjennom dødens dal», oppstartsfasen, med formuesskatten som stod igjen etter den rødgrønne regjeringen. Ifølge ham ville den medført langt høyere formuesskatt enn hva eierne måtte betale i 2001-2003. Bjørseth forteller at REC på det tidspunktet investerte bedriften i produksjonsutstyr, men gikk samtidig med underskudd. Regjeringens forslag løser problemet et stykke på vei.

Sammen med økte investeringer i infrastruktur, satsing på miljøteknologi, kunnskap, innovasjon og forskning bidrar lettelsene i formuesskatten til å ruste Norge til møtet med fremtidens utfordringer.

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

Baksiden av medaljen

Hvert år tar over 500 mennesker livet sitt i Norge. 70 prosent er menn, mange av dem unge. Skal vi få ned tallene må vi ha større åpenhet og mer forebygging.

Den siste tiden har flere stått frem med sterke historier om selvmordsforsøk og kjærester som aldri kom hjem. Tilbake sitter etterlatte med mye smerte, fortvilelse, og følelse av håpløshet og sorg. Selvmord og selvskading har store konsekvenser for enkeltmennesker, pårørende og samfunnet.

Årsaken til selvmord har vært kilde til studier i århundrer. Som ung sosiologistudent var boken «Selvmordet» fra 1897, skrevet av sosiologiens far Émile Durkheim, obligatorisk lesing for meg. Lærdommen står seg nok selv i dag: Følelse av avmakt og manglende mestring i et samfunn i rask endring gir negative tanker som kan føre til selvmord.

Vi er heldige som bor i et ressurssterkt og godt samfunn der de fleste har det bra. Baksiden av medaljen kan være at i et land med høy velstand er opplevelsen av å ikke mestre en kilde til håpløshet. Men når vi sliter med tunge tanker er det avgjørende å dele dem med noen.

33 år gamle Oddvar Vignes valgte å fortelle om sin egen vei mot selvmordsforsøk etter å ha lest en artikkel i A-magasinet om unge menn som tar livet sitt. Tilsynelatende lykkes de med alt, men selv føler de seg utilstrekkelig. Der pårørende og lesere satt igjen med mange spørsmål sa Vignes at han kjente seg igjen.

Et av de spørsmålene mange pårørende stiller seg er om de kunne gjort noe. Det er viktig å si at det kunne de sjeldent. Vignes forteller selv hvordan han planla sitt eget selvmord i detalj for å unngå å bli oppdaget. Hans åpenhet om egen historie har skapt engasjement og har allerede hjulpet mange.

Større åpenhet er et viktig mål for regjeringens handlingsplan mot selvmord og selvskading som ble lagt frem denne uken. Skal vi redusere omfanget av selvmord og selvskading er det avgjørende at flere oppsøker hjelp når de trenger det. I min nyttårstale sa jeg at de fleste av oss kjenner noen som har psykiske problemer, men at vi ikke alltid vet hvem de er. Psykiske helseproblemer kan være vanskelig å snakke om. Derfor er åpenhet et sentralt verktøy.

Vi vet at selvskading forekommer hyppig, særlig blant unge mennesker. Om lag en av ti 15-17 åringer i Norge rapporterer at de har gjort selvmordsforsøk eller skadet seg selv en eller flere ganger. Vi vet at dette er tause rop om hjelp. Likevel kommer relativt få av dem i kontakt med helse- og omsorgstjenestene. En viktig grunn kan være skamfølelse. Med større åpenhet reduserer vi stigmaene som oppleves av de som har psykiske helseutfordringer, slik at flere klarer å be om hjelp tidlig. Men vi må også stille spørsmål om vi er flinke nok til å fange opp signalene?

Handlingsplanen inneholder tiltak for at helsepersonell og andre som jobber mot barn og unge skal få økt kompetanse til å oppdage personer som sliter. Slik kan vi gi bedre hjelp og oppfølging. Helsepersonell må våge å stille spørsmål og se etter tegn til selvskading. Derfor må vi løfte kompetansen både i tidlig identifisering, utredning og behandling, og til å håndtere egne reaksjoner. Når unge mennesker våger å søke hjelp, er det viktig at de blir møtt på en god og kompetent måte.

Det er også viktig å sikre etterlatte god krisehjelp og sorgstøtte for å forebygge alvorlige traumatiske etterreaksjoner og psykiske lidelser. Derfor er det viktig å styrke tilgangen til sorgstøtte og likemannsarbeid. Regjeringen vil derfor støtte et viktig prosjekt i regi av Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) som i samarbeid med de regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging skal etablere et prosjekt for utvikling av sorgstøttetilbud, basert på likemannsstøtte.

Hver enkelt av oss kan også bidra til å få ned antallet selvmord og selvskadetilfeller. Oppfordringen på Verdensdagen for psykisk helse var: «Se hverandre – gjør en forskjell».Kvinner har nok fremdeles har lettere enn menn for å snakke om vanskelige ting i tunge studenter, og det er kanskje en forklaring på hvorfor så mange flere menn enn kvinner begår selvmord. Derfor håper jeg vi alle – også unge menn – kan bli flinkere til å snakke sammen når vi ikke har det bra.

Publisert i Uncategorized | 16 kommentarer