Det er mye bra i helse- og velferdssystemet vårt. Akutt sykehusbehandling er på høyt nivå, med internasjonalt høy overlevelsesfrekvens. Vi har gode sosiale ordninger, sykelønn, hjelpetiltak og så videre. Likevel opplever ofte de som har mer sammensatte og litt uklare sykdommer og hjelpebehov et komplisert system som gjør dem til kasteballer.

Utgangspunktet for mange store reformer de siste årene har nettopp vært å få gjort noe med dette problemet.  både starten på Nav-reformen og Samhandlingsreformen hadde sitt utspring i at man ville gjøre noe for disse gruppene.

Da Bondevik II -regjeringen først skisserte det som ble Nav-reformen, beskrev Høyres sosialminister Ingjerd Schou det som en reform for «skreddersøm» rundt den som trengte hjelp. Tiltakene skulle bygges rundt den enkeltes hjelpebehov, den hjelpetrengende skulle ikke presses inn i et etablert tiltakssystem. Det viktigste tiltaket var ikke omorganisering av etater med 15.000 ansatte, men å endre kultur og arbeidsform. For å få bedre  sammenheng, ble både rett og plikt til en individuell plan lovfestet.

På samme måten startet man på slutten av nittitallet å lete etter virkemidler for å sikre at pasienter ved  sykehusene skulle oppleve at utredning og behandling skulle henge bedre sammen, at man internt skulle samhandle bedre. For å få dette til, ble det vedtatt i forskrift at hver enkelt pasient skulle få oppnevnt en pasientbehandlende lege. Denne legen skulle sikre koordinering og informasjon mellom ulike deler av  behandlingsløpet.

I flere år har jeg i møter med pasient- og brukerorganisasjoner, ansatte i sykehus, rustiltak, ettervern og rehabiliteringsinstitusjoner uskyldig spurt litt om hvor mange som har fått en pasientbehandlende lege, eller hvor mange som har individuell plan. For noen år siden, da Bjarne Haakon Hansen var arbeids- og sosialminister, spurte vi også om departementet visste hvor mange som fikk en individuell plan. Svarene har vært nedslående. Sykehusene og foretakene innrømte blankt at pasientbehandlende lege praktiserte de ikke, og individuell plan er mer unntaket enn regelen i Nav-systemet.

Talende nok viste det seg at departementet ikke hadde oversikt over hvor mange som får individuell plan. Da Stortinget i fjor behandlet samhandlingsreformen, forsvant regelen om pasientbehandlende lege. Nå blir det i stedet en sykepleier som skal forsøke å koordinere.

Det kan sikkert være like bra, det viktige er at koordineringen fungerer. Det er i mikroperspektivet, møtet mellom brukeren og hjelpetilbudet, pasienten og helsevesenet, at testen på om vi skaper bedre kvalitet skjer. Det er der kronisk syke lærer å mestre og leve med sykdommen, det er der vi motiverer flere til å komme tilbake til et mer aktivt sosialt og arbeidsdeltagende liv – det er kort sagt der den virkelige kvaliteten i velferdssamfunnet vårt oppstår.

Vi politikere oppfatter det ofte som mer visjonært å fokusere på de store reformene, snu opp ned på organisasjonskart, sette stempel eller merkelapp på en reform. Store reformer er tidkrevende, skaper  innovervendte organisasjoner, og på kort sikt som oftest dårligere fremfor bedre kvalitet.

I første fase ble Nav ikke skreddersøm, men store organisasjonsomlegginger, lange saksbehandlingstider og mindre kvalitet for dem som hadde størst problemer. Nå, syv år etter starten, må vi over i den fasen hvor kvaliteten og skreddersømmen kommer på plass.

I samhandlingsreformen er vi på vei til å kjøre oss inn i feil spor, hvor fokus er på hvem som tar regningen, fremfor kvalitet og individer. Vi kan ikke bruke syv år på å komme på rett spor her. Veien dit går gjennom at alle virksomheter som tilbyr helsetjenester, må drive systematisk lærings- og forbedringsarbeid. Kvalitetsmåling er en viktig del av dette. Det forutsetter at ledelsen integrerer forbedring og kvalitetsmåling i kulturen.

Den kulturendringen må alle ledd i helsemyndighetene være med på, og et særlig ansvar hviler på dem som sitter på toppen av helsedepartementet. Kvalitet dreier seg ofte om hvordan kultur og ledelse fungerer, det er noe som dyrkes frem og vanskelig kan vedtas av politikere, og det tar tid.

 Å flytte bokser i organisasjonskart og å omorganisere virker handlekraftig, men gir nødvendigvis ikke de resultatene man har som formål Jeg tror tiden er inne for å tro mindre på de store reformene og mer på de gode metodene.

169 personer ble drept i trafikken i 2011. Dette er færre enn tidligere og en positiv utvikling. Men vi kan aldri nå nullvisjonen hvis ikke vi gjør noe med veiene også. Når uhellet først er ute, kan en front-mot-front-kollisjon bare hindres med midtdelere. 41 prosent av alle trafikkdrepte i 2010 omkom i møteulykker. 33 prosent omkom i utforkjøringsulykker. Ordentlige veier kan hindre dette.

Midtdelere er et av de viktigste tiltakene for å hindre møteulykker. Derfor vil Høyre senke terskelen for å bygge midtdelere. I dag er denne 8000 ÅDT (kjøretøy per døgn). I perioden 2013-2024 vil vi i vår trafikksikkerhetsplan bygge midtrekkverk på veier over 6000 ÅDT. På langt sikt vil vi ha midtrekkverk på veier over 4000 ÅDT.

For å nå dette målet vil vi blant annet:
- Utruste eksisterende veier med midtrekkverk, gjerne med bredere veiskuldre
- Utvide og utruste eksisterende veier til trefelts vei (2+1 m/midtrekkverk)
- Bygge ”smal firefelts vei” – som en mer praktisk løsning enn å bygge en ”full” motorvei klasse A.

Hva var så samferdselsministerens budskap i helgen? I følge avisene har Kleppa bedt Vegdirektoratet sende et forslag om endring i retningslinjene ut på høring. I forslaget legges det opp til at midtrekkverk skal bygges der trafikken i et gjennomsnittsdøgn er på mer enn 6.000 ÅDT.

Det er flott at samferdselsministeren nå kommer etter og øker antallet veier som skal ha midtrekkverk. Men spørsmålet vil fortsatt være om når dette kommer. Tempoet i utbyggingen er nemlig meget sakte.

I 2012 planlegger regjeringen å bygge 17 km midtrekkverk. Det er ikke spesielt imponerende, spesielt når vi vet at de tar inn rundt 6 mrd. kroner i bompenger for å finansiere veiene.

I Nasjonal Transportplan 2010-19 erklærte regjeringen at “750 km riksveg blir utbetra med midtrekkverk og andre mindre trafikktryggleiksutbetringar”. Denne målsettingen kommer til å bli underoppfylt.

I perioden 2010–2013 var det planlagt å etablere midtrekkverk på 93 km riksvei med to eller tre felt. Men i samme periode ønsker regjeringen også å etablere såkalt ”forsterket midtoppmerking” i form av “oppmerket sperreområde, midtmarkering eller rumleriller” på 183 km riksvei. Jeg synes det er svært positivt med alt som bedrer trafikksikkerheten, men dette er ikke et tiltak som fysisk skiller kjørebanene.

På fire år har de bygget i snitt 27,5 km midtrekkverk årlig, og 50,5 km i snitt årlig med “midt-tiltak”. Det er nå seks år igjen av NTP 2010-19. Skal resten av “tiltakskvoten” frem mot 2019 gjennomføres som bygging av fysisk midtrekkverk, må Regjeringen bygge 73 km midtrekkverk årlig.

Det betyr at Regjeringen nesten må tredoble dagens utbyggingstempo for å komme i mål. Det klarer de neppe, hvis de ikke skal redefinere midtrekkverk til og andre tiltak som ikke fysisk skiller motgående trafikk?

Så helgens gode nyhet fra Kleppa har liten verdi hvis ikke tempoet skrus betydelig opp. Vi har vært klare med penger til midtrekkverk i våre alternative statsbudsjetter. For perioden 2010-2019 har Høyre ønsket å bruke 15 mrd. kroner mer på vei enn regjeringen. For meg er ikke midttiltak et spørsmål om definisjoner – men et spørsmål om faktisk å prioritere bygging av flere, bedre og tryggere veier.

I høst besøkte jeg flyktningleirer i Liberia for å gjøre opptak til TV2s Artistgalla. Dette er en innsamlingsaksjon hvor inntektene går til Flyktninghjelpens arbeid for barn på flukt fra krig og konflikt. Krigen i Liberia er over, men landet sliter med gjenoppbygging, inkludering og forsoning. Samtidig kommer det i dag det tusenvis av menn, kvinner og barn på flukt fra nabolandet, Elfenbenskysten, hvor en brutal borgerkrig herjer. Totalt er over en million ivorianere på flukt. I Liberia har mange funnet en form for trygghet ved å søke husly hos fremmede mennesker som tar vare på dem eller søkt tilflukt i flyktningleirer.

De voldelige urolighetene har pågått i Elfenbenskysten i over et år nå, men konflikten har pågått siden 2002. Krigen blusset opp etter at den sittende presidenten nektet å gå av etter å ha tapt presidentvalget november i fjor. Prisen betales av uskyldige sivile og rammer i særdeleshet av barna. De ankommer flyktningleirene i hundretalls – mange av dem alene eller sammen med søsknene. Foreldrene er trolig drept, men svært få vet noe sikkert. Det er hjerteskjærende. På globalt nivå er over 22 millioner barn på flukt. Disse barna har alle odds mot seg og mange kjemper en daglig kamp for å overleve.

Millioner av mennesker er på flukt, og Norge er en viktig og stor aktør i verdens nødhjelpsarbeid. Dette skyldes ikke bare at staten er en stor bidragsyter, men også fordi vi har en frivillig giverglede i Norge. I tillegg til norsk støtte mottar organisasjonene støtte og store bidrag fra mange andre land.  Det forplikter organisasjoner som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen til å bruke pengene til det beste for mennesker i nød. Etter hva jeg har erfart gjør de akkurat det. Når krisen inntreffer og humanitære katastrofer oppstår fungerer organisasjonene godt. De gir trygghet, tak over hodet og midlertidig hjelp til konflikten eller katastrofen er over.

Under borgerkrigen i Liberia var nesten en million liberiere flyktninger i Elfenbenskysten. Nå er 160.000 fra Elfenbenskysten flyktninger i Liberia. Alle de fire landene i regionen, Liberia, Elfenbenskysten, Sierra Leone og Guinea henger tett sammen og har opplevd flyktningstrømmer mellom seg på grunn av interne kriser og konflikter. Dette gjør landene avhengige av hverandre da hvert enkelt land kan påføre sine naboland en rekke problemer. 14 år med barnesoldater og systematisk voldtekt ble brukt i krigføringen har medført en voldsspiral i Liberia som særlig rammer kvinner og barn. Derfor er det avgjørende at når man i tidligere borgerkrigsherjede land får i gang økonomisk vekst og jobbskaping tidlig. Med store menger av arbeidsledige menn med soldaterfaring kan krigen lettere blusse opp. Eller som i Elfenbenskysten hvor tidligere barnesoldater fra Liberia rekrutteres som leiesoldater fordi de ikke har jobb i hjemlandet.

Derfor må den kortsiktige nødhjelpen gå over til verdiskapende bistand, slik at folk gis muligheten til å på fredelig og lovlig vis forsørge seg og sine familier. Men vi må også være kritiske hva type bistand som gis. Ikke all bistand har bidratt til vekst. Det kan faktisk gis for mye penger til enkelte land – for mye ukritisk bistand kan skape et usunt avhengighetsforhold som tar fokus vekk fra reell og bærekraftig verdiskapning.

Norge har internasjonalt et omdømme som en fredsnasjon og påkjemper for humanitært arbeid. Det har vi opparbeidet oss gjennom tiår under skiftende regjeringer. Dette engasjementet må videreføres uavhengig av hvem som sitter i regjering. Men det vil selvfølgelig være forskjeller. Høyre ønsker å konsentrere mere av bistandsmidlene på færre land, og vi vil i større grad fokusere innsatsen på de fattigste landene i Afrika.

Samtidig må vi erkjenne at bistand alene ikke kan skape varig velferdsutvikling. Globalisering og internasjonal frihandel er som regel langt kraftigere utviklingsmotorer enn bistand, men dette har i liten grad preget norsk bistandspolitikk. Å bedre utviklingslandenes muligheter til å delta i den globale økonomien er en forutsetning for å bringe mennesker ut av fattigdom på varig basis. Handel og økonomisk vekst er de sterkeste drivkreftene for å hente mennesker varig ut av fattigdom. Det er viktig å huske på at drivkraften ligger hos det enkelte mennesket. Den drivkraften må bistand stimulere, ikke kvele.

I Liberia så jeg et inspirerende eksempel på hva kreativitet og skaperevne kan bety. I en flyktningleir var det en mann som hadde livnært seg som kunstner i Elfenbenskysten. Som flyktning hadde han ikke annet å gjøre enn å oppholde seg i leiren, helt inntil en gutt i naboteltet hadde brukket benet og måtte få gips. Etter at benet var behandlet var det igjen ubrukt gips som denne kunstneren spurte om han kunne få. Denne brukte han til å lage en dalmatiner som han dekorerte med sorte prikker fra sotet i bålet sitt. De ansatte i leiren ble så imponert over gipshunden at de sørget for å skaffe han mer gips å bruke. Noen måneder senere hadde han skapt en hel dyrepark av gips der barn i leiren kunne leke. I tillegg lagde han mindre gipsfigurer som han solgte til hjelpearbeidere og andre besøkende. Selv ikke etter å ha blitt drevet på flukt, søkt ly i en leir midt i jungelen og leve på et eksistensminimum av mat var nok til å stoppe denne mannens skaperevne. Mennesket er skapende vesener. Derfor må vi også gi alle, også fattige og fordrevne, muligheter til å bruke sine evner til å forsørge og realisere seg. Nødhjelp og bistand skal ikke bare hindre død og nød, men også skape liv og velferd.

Jeg ønsker med dette å nominere den russiske menneskerettighetsaktivisten Svetlana Aleksejevna Gannusjkina og bevegelsen Memorial til Nobels fredspris for 2012.

Striden mellom diktatur og demokrati i Russland har hatt betydning for fred og sikkerhet i vår del av verden i århundrer. Tsarriket førte en brutal ekspansjonspolitikk i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Sovjetstaten sto bak enda grusommere forbrytelser, også mot sin egen befolkning. Et stabilt og demokratisk Russland, bygget på rettsstatsprinsipper og respekt for menneskerettighetene ville derimot kunne gi viktige bidrag til fred og stabilitet.

Etter Sovjetunionens oppløsning så mange med optimisme på muligheten for et fullt ut demokratisk og fritt Russland, men utviklingen har dessverre gått i feil retning. Under dekke av å gjenreise den russiske statsmakten, har myndighetene de siste tolv årene tatt kontroll over domstolene, media, sivilsamfunnet og valgprosessene. De føderale og regionale parlamentene har i dag liten innflytelse.

Russiske myndigheter opprettholder samtidig en fiendtlig retorikk mot nabolandene og Vesten, og driver utstrakt historierevisjon. Skolebøkene skrives om; Stalin har fått sin renessanse. Konsekvensene av nåværende statsminister Vladimir Putins politikk har vært økonomisk vekst, men også innstramninger i grunnleggende rettigheter, overgrep i stor skala mot egne borgere i Kaukasus og økt spenning langs Russlands grenser.

Samtidig ser man motkrefter. Nærmest i det stille har det vokst frem betydelige politisk motkrefter i sivilsamfunnet og på internett. Opposisjonen har begynt å spire. Demonstrasjonene rundt parlamentsvalget 4. desember 2011 viste med tydelighet den folkelige motstanden mot dagens korrupte og autoritære regime, men i møtet med denne folkebevegelsen tyder tegn i opptakten til presidentvalget i mars i år på ytterligere innstramninger fra myndighetenes side.

I 1975 fikk den sovjetiske forskeren og dissidenten Andrei Sakharov Nobels fredspris for sitt arbeide for menneskerettigheter, fred og utvikling. Sammen med en annen Nobelprisvinner, Mikhail Gorbatsjov, spilte Sakharov en sentral rolle i den fredelige oppløsningen av Sovjetunionen, som innebar frihet for millioner av mennesker i Øst- Europa og gjenfødelsen av Russland som potensielt demokratisk stat. Selv om utviklingen i årevis har gått i feil retning, er det fremdeles noen som ivaretar arven etter Sakharov. I spissen for disse står Svetlana Aleksejevna Gannusjkina og bevegelsen Memorial.

Memorial ble stiftet i 1989 for å hedre ofrene for sovjetisk undertrykkelse. Mer enn tyve år senere arbeider Memorial fortsatt med å kartlegge menneskerettighetsovergrep i dagens Russland. Organisasjonen har betalt en høy pris for sitt arbeid. I november 2008 ble Memorials arkiver om GULag beslaglagt. Materialet ble senere levert tilbake, men myndighetenes budskap var klart: Historien er et statlig anliggende. Lederen for Memorials menneskerettighetssenter, Oleg Orlov, er gjenstand for en pågående straffesak.

I oktober 2006 ble den verdenskjente journalisten Anna Politkovskaja skutt og drept utenfor sitt hjem i Moskva. I juli 2009 ble Memorials mest profilerte medarbeider i Tsjetsjenia, Natalia Estemirova, bortført og drept. Av de tre kollegaene og venninnene er det i dag bare Gannusjkina som er i live.

Svetlana Gannusjkina (f 1942) grunnla Memorials menneskerettighetssenter i 1993, og leder organisasjonens arbeid for flyktninger. Hun har sittet i president Dmitrij Medvedevs menneskerettighetsråd, og har mottatt en rekke internasjonale priser. Hun er blitt truet på livet, men har ikke latt seg påvirke av trusler. Ordene Gannusjkina brukte i minnetalen til Anna Politkovskaja passer også på henne selv: ”Jeg tviler ikke på at Anna var redd – men begivenhetene omkring henne var så skremmende at den personlige frykten havnet i bakgrunnen, og ble mindre fremtredende.”

Jeg mener at en tildeling til Gannusjkina og Memorial vil gå inn i Nobelkomiteens tradisjon for å vise moralsk mot, og for se sammenhengen mellom respekt for menneskerettighetene og fred. Dette har kommet tydelig frem blant annet i tildelingene til Ossietzky, Sakharov, Dalai Lama og Liu Xiaobo. En pris til Gannusjkina og Memorial vil gi håp til alle som arbeider for fred, menneskerettigheter og demokrati i Russland i et avgjørende år for den videre utviklingen i landet. Prisen vil sende et sterkt signal til en ny russisk president, og kan, slik Sakharovs pris gjorde, på sikt bidra til fredelig utvikling og avspenning i vår del av verden.

Med vennlig hilsen

Erna Solberg

At vi er i en slik god situasjon skyldes viktige vedtak fattet av både borgerlige regjeringer og arbeiderpartiregjeringer. Oljefondet ble foreslått av Høyres finansminster Arne Skauge i Syse-regjeringen og gjennomført av Sigbjørn Johnsen som finansminister i Brundtland-regjeringen. Handlingsregelen ble vedtatt med bredt flertall i Stortinget i 2001.

Det er ikke eventuelle nye internasjonale økonomiske tilbakeslag på kort sikt som bekymrer meg mest med norsk økonomi. Takket være bred politisk enighet om den økonomiske politikken, moderate lønnsoppgjør og pengepolitikken er vi godt rustet til å håndtere effektene av en ny krise. Derimot mener jeg det er noen grunnleggende utviklingstrekk som gjør at vi må diskutere om vi bruker pengene riktig. Investerer vi dem på en slik måte at fremtidige generasjoner kan få glede av dem, gjennom arbeidsplasser, kunnskap og infrastruktur?

Vi er for tiden i en utrolig heldig økonomisk situasjon, med rekordmye oljepenger til rådighet. Men intet tre vokser inn i himmelen. Oljeinntektene vil synke, og de offentlige utgiftene vil øke når et stadig stigende antall eldre skal ha pleie og pensjon. Dagens prognoser viser at i 2030 vil utgiftene bli større enn inntektene. Det økonomiske uføret deler av Europa nå står oppe i er grunnleggende sett et resultat av en budsjettpolitikk hvor utgiftene over tid har vært større enn inntektene. Skal vi trygge velferden må den langsiktige ubalansen i Norge rettes opp.

Det går et politisk skille i synet på hvordan den ubalansen skal rettes opp. På rødgrønn side har flere tatt til orde for å øke skattene. Høyre mener det blir helt feil vei å gå. Vårt svar er å skape mer, ikke skatte mer.

Denne regjeringen har brukt mer enn dobbelt så mye oljepenger som alle tidligere regjeringer tilbake til 1996 har brukt til sammen. Men en stadig mindre andel av oljepengene har blitt brukt til å styrke Norges kunnskap og konkurransekraft under Jens Stoltenberg.

Det er mange ting som må gjøres for å styrke Norges konkurransekraft. Gjennom moderate og målrettede skattelettelser, satsing på infrastruktur samt forskning og utvikling ville vi lagt et bedre grunnlag for varig velferd og flere trygge arbeidsplasser. Samtidig trenger vi en strategi for systematisk å løfte innovasjonkraft og produktivitet . For å få det til pekte jeg forrige søndag på tre viktige elementer i en fremtidsstrategi for dette i Norge:

• Fornyet og forsterket satsing på kunnskap på alle nivåer, legg hvileskjæret på hyllen.
• Norge må utvikle en strategi for internasjonalisering.
• Mer privat eierkapital, gjennom moderate og målrettede skatteletter og økt såkornkapital.

Sverige har ført en politikk med fokus både på produktivitet og konkurransekraft. Resultatet er at de nå har 120.000 flere sysselsatte i privat sektor enn før krisen. I Norge er vi så heldige å ha høyere sysselsetting enn Sverige totalt sett, men privat sektor har fortsatt ikke hentet seg tilbake til nivået de var på før krisen, målt i antall arbeidsplasser. Veksten er kommet i offentlig sektor. Grafen under er svært illustrerende for forskjellen i utvikling. Fortsetter det slik vil Norge bli akterutseilt av våre naboer, uansett hvor mye olje vi har.

Norge gjør det bedre en Sverige på noen viktige statistikkområder, kanskje særlig på arbeidsledighet. Pga oljeinntektene har vi penger til økt offentlig sysselsetting, men på viktige fremtidsrettede områder viser internasjonale statistikker at Sverige har sterkere konkurransekraft enn oss.

Forrige generasjoner av politikere la grunnlaget for det som i dag gjør at vi har stor handlefrihet og høy velferd. Vår generasjons politikeres ansvar er å sikre at neste generasjon overtar et samfunn med konkurransekraft, og dermed trygge jobber og god velferd.

De fire store byområdene i Norge; Stor-Oslo, Bergensregionen, Stavangerregionen og Trondheimsområdet står alle ovenfor en kraftig urbanisering, og dermed økt press på boliger. De neste 20-25 årene vil innbyggertallene i disse byområdene vokse med over 30 % ifølge prognosene.

Ikke bare boligprisene blir presset av den utviklingen, det samme blir samferdselsårene. Dagens tempo i boligbygging, veibygging og utbygging av kollektivnettet holder ikke tritt med de demografiske endringene som ligger foran oss. Uten å klargjøre nye arealer for bygging, og å knytte dem sammen med eksisterende infrastruktur og samferdsel, vil de grunnleggende utfordringene innenfor samferdsel og boligmarkedet ikke løses.

Det er mye som kan og bør gjøres innenfor bolig- og samferdselspolitikken. Men to ting er i for liten grad fremhevet i diskusjonen så langt. For det første trenger vi bedre og raskere planprosesser. Statlige sektorinteresser må kunne overstyres av overordnede hensyn. Staten må være en aktør som garanterer for forutsigbarhet og gjør det mulig for byregionene å planlegge langsiktig. I dag forsinker staten planprosesser og bidrar ikke til nødvendig forutsigbarhet. For det andre må staten sørge for å betydelig øke sitt økonomiske bidrag til utbygging av kollektivnettet og gjøre finansieringen mer forutsigbar for regionene enn i dag. Manglende mulighet til å planlegge for gode kollektivløsninger er en hyppig grunn til at planer stopper opp.

Det kanskje mest slående eksempelet finner vi i Stavangerregionen. Rogaland fylkeskommune gikk for vel 10 år siden sammen med 10 kommuner på Jæren for å lage en langsiktig plan for byutvikling. I Sandnes øst og bybåndet sør fra Sandnes og nedover Jæren ble det planlagt boliger for mer enn 70 000 nye innbyggere. Målet var bærekraftig planlegging som avveide hensyn til jordvern, miljø og samferdsel. Det ble lagt til rette for høyverdige kollektivtilbud og gjorde mulig å starte planlegging av bybane. Et fantastisk eksempel til etterfølgelse som også ble bifalt og vedtatt av statlige myndigheter. Til tross for dette blir planen, når den nå skal realiseres, møtt med innsigelser av jordvernhensyn. Den rødgrønne regjeringen har nemlig kommet med nye retningslinjer, og med bakgrunn i disse fremmes det nå innsigelser mot en plan som allerede er godkjent av Kongen i statsråd. Resultatet er at det blir færre boliger, det blir mindre kollektivutvikling, mindre miljøvennlig og ikke en avlastning av regionen som nødvendig.

I Bergen sliter man med innsigelser på en rekke byggeprosjekter. I Oslo er det usikkerhet om statlig bidrag til kollektivutbyggingen. Regjeringen legger på den ene siden press på byene for å bygge flere boliger og bedre kollektivtilbud, men på den annen siden legger staten hindringer i veien for at byene skal få gjort det.

Kommunene er arealplanleggere, fylkene har ansvar for kollektivtrafikken og statens ulike etater har innsigelses- og forsinkelsesmuligheter for det meste. Vi må gjøre slutt på oppstykkingen av ansvar, fordi det blir en formidabel bremsekloss for utviklingen.

Problemstillingen er ikke ny. Som kommunalminister la jeg frem en storbymelding som skulle svare på flere av utfordringene storbyene har, inkludert hvordan få bedre offentlig koordinering rundt store utbyggingsprosjekter. En av idéene var å etablere en samarbeidsarena på tvers av forvaltningsnivåene for å løfte opp vanskelige utviklingssaker, se helheten og gi signaler nedover for at prosessene skulle gå raskere. Dette var meningen å tre i kraft 1.1.2006 – men ble lagt i en skuff av den rødgrønne regjeringen.

Storbyutfordringene er så store at de må behandles annerledes enn vanlige planprosesser. Vi må kunne løfte areal- og kollektivplaner som spesialprosjekter, hvor statens bidrag er forutsigbare og langsiktige. Jeg er åpen for å diskutere hvordan, men at vi må frigjøre mer areal til boliger og koble dette sammen med god infrastruktur og et sterkt kollektivtilbud er hevet over enhver diskusjon. Hvis ikke vil byene bli kvalt av sin egen vekst, og dermed vil byregionene som økonomiske motorer stoppe opp. Dette burde engasjere også LO og NHO, ettersom en slik utvikling vil ha alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.

Denne kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 23. januar 2012

Det gir meg mulighet til å repetere hva Høyres Yrkesfagløft består i, så her får dere en repetisjon:
Vi vil ha egne, skreddersydde læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen. Innholdet og undervisningen i fellesfagene norsk, matematikk, engelsk og naturfag skal knyttes direkte opp til det aktuelle studieprogram.

Målet med yrkesfagene må være at gode fagfolk, ikke at flest mulig skal oppnå studiekompetanse. Samtidig må yrkesfagene ikke oppleves som en vei som ikke gjør at du kan gå videre, derfor har vi foreslått en rett til å ta påbygging som gir studiekompetanse til alle som har tatt fagbrev.

Hovedpunktene i vårt Yrkesfagløft er:
Fag og teori må henge bedre sammen:
1) Vi vil ha egne læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen. Innholdet og undervisningen i fellesfagene norsk, matematikk, engelsk og naturfag skal knyttes direkte opp til det aktuelle studieprogram og det må utvikles nye eksamener for disse.

2) Vi vil lage et rekrutteringsprogram for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse for å bli lærere i yrkesfag.

Tillate flere opplæringsmodeller
3) Vi vil utvide tilbudet om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning. Praksisbrev er en enda mer praktisk rettet yrkesutdanning enn fagbrev og svennebrev, og er en alternativ vei til fagopplæring.

4) Vi vil tillate alternative opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for elever.

5) Vi vil at elever i hele landet skal ha tilbud om Tekniske og Allmenne fag (TAF). TAF er en modell som gir både fagbrev og studiekompetanse gjennom teoretisk opplæring i skole kombinert med praktisk opplæring i bedrift.

6) Vi vil endre privatskoleloven og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene, og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner og den offentlige skolen.

Senere spesialisering og kompetanseheving:
7) Vi vil beholde dagens krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag og som vil gå videre til høyere utdanning skal gis tilbud om påbygningskurs uten øvre aldersgrense.

8) Vi vil videreutvikle fagskoletilbudet og ser disse skolene som et gode alternativer til annen høyere utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.

9) Vi vil gjøre det mulig å kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere utdannelse og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse innen flere fag (Y-veien).

Disse forslagene er fremmet i Stortinget og nedstemt av det rødgrønne flertallet. Hvis Kristins signaler i dag er at de nå tenker nytt, inviterer vi dem gjerne til å låne mer Høyrepolitikk. Det vet vi gir en bedre skole.

Velgerne som avlegger en stemme ved et valg gjør det fordi de har meninger om hvordan de ønsker at samfunnet skal (eventuelt ikke skal) utvikle seg. Det gjelder i stortingsvalg, og det gjelder i lokalvalg.

Når valgdeltakelsen er såpass mye lavere ved lokalvalg som ved stortingsvalg er nok det et uttrykk for at mange føler lokalvalg betyr mindre. Det kan de knapt klandres for. Lokaldemokratiet har blitt innskrenket de siste årene. Noe som blant annet er slått fast av Direktoratet for forvaltning og IKT.

Jeg mener lokaldemokratiet må styrkes. Hvis man i større grad kan påvirke retningen lokalsamfunnet skal utvikle seg enn man kan i dag, blir også oppslutningen om lokalvalgene styrket. Både i form av økt valgdeltakelsen og flere som aktivt engasjerer seg som tillitsvalgte.

Da må makten flyttes nedover i systemet, ned til den enkelte kommune. Når man står til valg står man også til ansvar overfor velgerne. Det krever at de tillitsvalgte har tilstrekkelig med makt til å ta veivalg på vegne av kommunens innbyggere, og dernest stå til ansvar for de veivalgene.

Mer makt til kommunene vil også føre til mer mangfold mellom kommunene. Det er bare rett og rimelig. Hvis én kommune prioriterer å satse knallhardt på skole, og dermed kommer bedre ut enn nabokommunen på nasjonale prøver så er det et uttrykk for at den politiske prioriteringen har hatt effekt.

Mange sier at vettet er jevnt fordelt i dette landet. Det gjelder jo også blant politikerne får vi tro. Men ofte oppfører man seg ikke slik. Regjeringen stoler tilsynelatende ikke på at lokale forhold kan forvaltes riktig av politikerne lokalt.

Derfor må noen kontrollere i detalj det som skjer. Den tankegangen er ikke bare feil, den gir oss også et langt større byråkrati enn vi trenger. Et byråkrati som skal kontrollere at alt, til enhver tid og på ethvert sted, går for seg i henhold til retningslinjene fra byråkratene i Oslo.

I fremtiden vil en sentral del av vår konkurransekraft bestå av tilgangen på kompetent arbeidskraft og muligheten til raskt å omstille seg – både lokalt og nasjonalt.
Da kan vi ikke sysselsette en stor del av vår høykompetente arbeidskraft med å sette kjepper i hjulene for omstillingen gjennom rigid tolkning av lover og regelverk gitt av et eller annet byråkrati.

Politikkens oppgave er ikke å bry seg med folk, men om folk. Det krever mindre retningslinjer, lover og regler og statlige forventninger og færre byråkrater som skal passe på at retningslinjer, lover og regler og statlige forventinger etterleves.

Ett av forslagene våre er å etablere det vi gjerne kan kalle en lokaldemokratidomstol, en uavhengig rettsinstans som med bindende virkning kan løse konkrete tvister mellom kommune og stat i forvaltningssaker.

Du kan lese mer om hva Høyre vil gjøre for å styrke det lokale selvstyret her.

Krisen er ikke skapt av EU, og det er stor forskjell på EU-landene. Bl.a. Hellas og Italia har utnyttet andre eurolands kredittverdighet til å leve godt på billige lån. Andre euroland som Nederland og Østerrike holdt orden i økonomien og gjennomført nødvendige reformer av pensjonsalder, skattesystemer og offentlige tjenester slik at de har opprettholdt en god økonomisk vekst kombinert med ledighet på nivå med Norge.

Nattens løsning på EU-toppmøtet er et godt tegn på den sterke politiske viljen som er til å finne en vei ut av gjeldskrisen. EU innebærer at landene er gjensidig avhengige, og det gjør at tyske skattebetalere er villige til å hjelpe sine sydlige naboer ut av krisen. Løsningen som EUs toppledere er kommet frem til er et godt steg i riktig retning, men langt fra en slutt på alle bekymringer. Man er enige om at EUs redningsfond på 440 mrd euro skal dobles, men det er ikke klart hvor pengene skal komme fra. En nedskrivning av gresk statsgjeld var nødvendig for at Hellas skulle være i stand til å betjene gjelden, men det viktigste for utviklingen i Hellas er at landet gjennomfører nødvendige reformer.

Det norske oljefondet er blitt trukket frem av utenlandske politikere som en mulig løsning på gjeldskrisen i Europa. Det må være helt klart at investeringer fra Statens pensjonsfond utland må skje på et forretningsmessig grunnlag, også på dette området.

Norsk økonomi kan tilsynelatende fremstå som uberørt av finanskrisen. Regjeringens statsbudsjett bærer lite preg av usikkerheten i Europa. Men for norsk konkurranseutsatt næringsliv er krisen alvorlig. De møter denne krisen med en tyngre ryggsekk enn sine konkurrenter. Lønnskostnadene i Norge er steget til ca 50 % høyere nivå enn våre handelspartnere, produktivitetsveksten er svakere i Norge og vi har mindre innovasjon. Det er nødvendig å innrette norsk økonomi slik at næringslivet er bedre rustet til å møte den internasjonale konkurransen og til å skape vekst.

Syv av ti ungdomsskolelærere ønsker mer faglig og yrkesmessig utvikling. Ni av ti som har deltatt på videreutdanningstilbudene er svært fornøyd. 4000 lærere søkte i 2010 om etter- og videreutdanning, men knapt 1500 fikk. Dette til tross for at regjeringens ambisjon var at 2500 skulle få etter- og videreutdanning hvert år.

Noe av årsaken til at mange ikke får er at det er dyrt for kommunene å gi dem tilbudet. Derfor foreslo Høyre for et par måneder siden at statens andel av kostnadene ved etter- og videreutdanning skulle økes fra 40 prosent til 60 prosent, slik at kommunenes andel ble halvert, til 20 prosent (og lærernes andel forble på dagens nivå på 20 prosent). Dette ville etter vårt syn medført at man fikk en dobling av antall lærere som fikk etter- og videreutdanning – altså 3000. Mer enn regjeringens egen ambisjon.

Den gangen ble forslaget blankt avvist av Kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Som hun sa:
”Det er behov for å gå nærmere inn i opplegget for videreutdanning av lærere. Vi har flere plasser enn vi får benyttet. Dette er jeg i dialog med de ulike partene om. Ingen av dem tror at å øke statens andel og minke kommunens andel er det som er løsning på utfordringen. Høyre kommer med et forslag som ikke virker”

I går kom Kristin Halvorsen med et nytt forslag: Lærerne betaler mer, staten betaler mer og kommunene betaler mindre. Ved at staten betaler halvparten, kommunen 25 prosent og den enkelte lærer 25 prosent vil vi ifølge regjeringen få 200 flere etter- og videreutdanningsplasser per år.

Er det slik å forstå at problemet med Høyres forslag til ny etter- og videreutdanningsordning var at lærerne ikke betalte mer for egen etter- og videreutdanning? Det er vanskelig å forstå Kristin Halvorsen annerledes når hun den gangen sa at å øke statens andel og minke kommunens andel ikke ville virke. Rett nok foreslo Høyre at staten tok enda mer av kostnadene enn regjeringen nå legger opp til, men ellers skiller forslagene kun lag ved at Kristin Halvorsen mener lærerne må ta en større del av regningen selv.

Jeg er glad for at regjeringen har som intensjon å få flere til å ta etter- og videreutdanning. Men jeg er skuffet over virkemiddelet de velger. Jeg tror ikke det vil være virkningsfullt nok. Vi må ha høyere ambisjoner enn dette, Kristin!