Baksiden av medaljen

Hvert år tar over 500 mennesker livet sitt i Norge. 70 prosent er menn, mange av dem unge. Skal vi få ned tallene må vi ha større åpenhet og mer forebygging.

Den siste tiden har flere stått frem med sterke historier om selvmordsforsøk og kjærester som aldri kom hjem. Tilbake sitter etterlatte med mye smerte, fortvilelse, og følelse av håpløshet og sorg. Selvmord og selvskading har store konsekvenser for enkeltmennesker, pårørende og samfunnet.

Årsaken til selvmord har vært kilde til studier i århundrer. Som ung sosiologistudent var boken «Selvmordet» fra 1897, skrevet av sosiologiens far Émile Durkheim, obligatorisk lesing for meg. Lærdommen står seg nok selv i dag: Følelse av avmakt og manglende mestring i et samfunn i rask endring gir negative tanker som kan føre til selvmord.

Vi er heldige som bor i et ressurssterkt og godt samfunn der de fleste har det bra. Baksiden av medaljen kan være at i et land med høy velstand er opplevelsen av å ikke mestre en kilde til håpløshet. Men når vi sliter med tunge tanker er det avgjørende å dele dem med noen.

33 år gamle Oddvar Vignes valgte å fortelle om sin egen vei mot selvmordsforsøk etter å ha lest en artikkel i A-magasinet om unge menn som tar livet sitt. Tilsynelatende lykkes de med alt, men selv føler de seg utilstrekkelig. Der pårørende og lesere satt igjen med mange spørsmål sa Vignes at han kjente seg igjen.

Et av de spørsmålene mange pårørende stiller seg er om de kunne gjort noe. Det er viktig å si at det kunne de sjeldent. Vignes forteller selv hvordan han planla sitt eget selvmord i detalj for å unngå å bli oppdaget. Hans åpenhet om egen historie har skapt engasjement og har allerede hjulpet mange.

Større åpenhet er et viktig mål for regjeringens handlingsplan mot selvmord og selvskading som ble lagt frem denne uken. Skal vi redusere omfanget av selvmord og selvskading er det avgjørende at flere oppsøker hjelp når de trenger det. I min nyttårstale sa jeg at de fleste av oss kjenner noen som har psykiske problemer, men at vi ikke alltid vet hvem de er. Psykiske helseproblemer kan være vanskelig å snakke om. Derfor er åpenhet et sentralt verktøy.

Vi vet at selvskading forekommer hyppig, særlig blant unge mennesker. Om lag en av ti 15-17 åringer i Norge rapporterer at de har gjort selvmordsforsøk eller skadet seg selv en eller flere ganger. Vi vet at dette er tause rop om hjelp. Likevel kommer relativt få av dem i kontakt med helse- og omsorgstjenestene. En viktig grunn kan være skamfølelse. Med større åpenhet reduserer vi stigmaene som oppleves av de som har psykiske helseutfordringer, slik at flere klarer å be om hjelp tidlig. Men vi må også stille spørsmål om vi er flinke nok til å fange opp signalene?

Handlingsplanen inneholder tiltak for at helsepersonell og andre som jobber mot barn og unge skal få økt kompetanse til å oppdage personer som sliter. Slik kan vi gi bedre hjelp og oppfølging. Helsepersonell må våge å stille spørsmål og se etter tegn til selvskading. Derfor må vi løfte kompetansen både i tidlig identifisering, utredning og behandling, og til å håndtere egne reaksjoner. Når unge mennesker våger å søke hjelp, er det viktig at de blir møtt på en god og kompetent måte.

Det er også viktig å sikre etterlatte god krisehjelp og sorgstøtte for å forebygge alvorlige traumatiske etterreaksjoner og psykiske lidelser. Derfor er det viktig å styrke tilgangen til sorgstøtte og likemannsarbeid. Regjeringen vil derfor støtte et viktig prosjekt i regi av Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) som i samarbeid med de regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging skal etablere et prosjekt for utvikling av sorgstøttetilbud, basert på likemannsstøtte.

Hver enkelt av oss kan også bidra til å få ned antallet selvmord og selvskadetilfeller. Oppfordringen på Verdensdagen for psykisk helse var: «Se hverandre – gjør en forskjell».Kvinner har nok fremdeles har lettere enn menn for å snakke om vanskelige ting i tunge studenter, og det er kanskje en forklaring på hvorfor så mange flere menn enn kvinner begår selvmord. Derfor håper jeg vi alle – også unge menn – kan bli flinkere til å snakke sammen når vi ikke har det bra.

Publisert i Uncategorized | 5 kommentarer

Ukraina må stabiliseres

Russlands annektering av Krim med makt preger verdenssamfunnet. Det viktigste vi nå kan gjøre er å bidra til å stabilisere Ukraina.

Ukraina er nå et land i dyp økonomisk krise. Overgangsmyndighetene i Kiev har bedt om internasjonal støtte og bistand for å stabilisere landet. Det skal Norge bidra til.

For første gang siden andre verdenskrig har en europeisk stat med makt annektert en del av et naboland. Russland har valgt å bryte med folkerettens grunnprinsipper og overse kravet i FN-pakten om at tvister skal løses med fredelige midler. Handlingene høster fordømmelse fra det internasjonale samfunnet. Norge har reagert ved å iverksette de samme tiltakene som EU.

Det sterkeste svaret til russiske ledere vil likevel være et velfungerende Ukraina med en god demokratisk utvikling. Da må vi stille krav om at ukrainske myndigheter fortsatt viser tilbakeholdenhet og at de fører en inkluderende politikk overfor landets minoriteter. En av Ukrainas viktigste oppgaver nå er å bygge en sterk nasjon.

Majdan-opprøret i Kiev var fremfor alt et oppgjør med gjennomgripende vanstyre der sentrale myndighetspersoner beriket seg selv, familie og venner. Bekjempelse av korrupsjon, bygging av et bedre og mer rettferdig styresett samt en stabilisering av den økonomiske situasjonen vil være hovedoppgaver for ukrainske myndigheter i tiden fremover. Dette vil de ikke klare uten støtte fra verdenssamfunnet – inkludert Norge.

Utgangspunktet for overgangsmyndighetene i Ukraina er krevende. Landet har lave valutareserver, stor utenlandsgjeld og den politiske uroen gir en dramatisk nedgang i utenlandske investeringer. Avtalen den avsatte presidenten Janukovitsj inngikk med Russland om et lån på 15 milliarder dollar er kansellert, og økonomisk hjelp gjennom Det internasjonale valutafondet, IMF, er helt nødvendig for at Ukraina skal unngå økonomisk kollaps.

IMF anslår at Ukraina vil trenge omlag 27 milliarder dollar over de to neste årene. Etter at ukrainske myndigheter ba om hjelp, har IMFs stab foreslått et toårig program med økonomiske og strukturelle reformer, samt et lån på 14-18 milliarder dollar. Det resterende finansieringsbehovet må dekkes gjennom bidrag fra andre internasjonale institusjoner og enkeltland. Et internasjonalt finansieringsopplegg vil trolig bli avklart i løpet av de kommende ukene. Regjeringen legger opp til at også Norge skal være en del av dette.

IMF har en viktig rolle i stabiliseringen av den økonomiske situasjonen i Ukraina. Norge bidrar allerede i finansieringen gjennom medlemskap i, og låneavtaler med, IMF. I tillegg må vi vurdere bilaterale lån til Ukraina som et ledd i en bredere internasjonal innsats, dersom det mangler finansiering. Vi vil også bidra med mer langsiktig støtte til utviklingsformål.

Norge har i mange år hatt en årlig bevilgning for prosjektstøtte til Ukraina. Før krisen oppstod var det planlagt å gi bilateral støtte på 40 millioner i 2014. I dag gis denne hovedsakelig gjennom prosjektarbeid i regi av frivillige organisasjoner og gjennom avtaler med Europarådet, OSSE og Den Europeiske Utviklingsbanken. Støtten til prosjekter som bidrar til positiv utvikling vil bli økt i 2014.

Situasjonen i Ukraina har også minnet oss om NATOs historisk viktige rolle for å sikre fred og frihet i Europa. Historiens mest vellykkede militærallianse vil fortsatt være grunnpilaren i Norges sikkerhetspolitikk. Forholdet mellom USA og Norge er tettere enn noen gang, og USA forblir vår viktigste allierte.

Hendelsene den siste måneden viser tydelig behovet for å ha et sterkt og robust forsvar. I NATO er det kun et ytterst fåtall land som har økt forsvarsbudsjettet de siste årene, men Norge er blant dem. Norge vil fortsatt bidra til å bevare NATOs forsvarsevne og ytterligere styrke alliansens politiske slagkraft.

Norges NATO-medlemskap har også vært en forutsetning for å utvikle et godt naboskap med Russland. Alliansen har styrket stabiliteten i nord ved å gi tyngde til vår egen kapasitet og innsats. Russland har hatt grense mot NATO i Nord-Norge siden 1949. Dette er Russlands mest fredelige grense. Det skal vi jobbe for at den forblir.

NATO vektlegger behovet for en politisk løsning på Krim, og har samtidig tatt skritt for å berolige allierte som føler sin sikkerhet truet. NATO ser også på hvordan samarbeidet med Ukraina kan styrkes.

I mellomtiden må vi bistå ukrainske myndigheter slik at de kan lykkes med å stabilisere situasjonen til det beste for hele befolkningen.

Publisert i Uncategorized | 6 kommentarer

Kompetanse som medisin

OECD la nylig frem en rapport som viser at 1 av 10 i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Altfor mange unge faller ut av videregående skole, og blant dem er sjansen for å havne på stønad fire ganger større enn for dem som fullfører. Rapporten beskriver et kompetansesystem som svikter dem som trenger vår hjelp mest.

Høyre/FrP-regjeringen har nye løsninger etter åtte år med rødgrønt styre. Her er noen av utfordringene vi må løse for å ta i bruk mer av kompetansen i landet vårt:

• Vi må utdanne riktig kompetanse: Norge ligger høyt på frafall i videregående skole som henger sammen med en økende andel med svake lese- og skriveferdigheter. Mange unge får ikke god nok informasjon om hvilke jobbmuligheter ulike utdanningsvalg gir.
• Vi må ta i bruk kompetansen: Medregnet dem som mottar arbeidsavklaringspenger står 14 prosent i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, der spesielt funksjonshemmede har liten sjanse for å komme tilbake i jobb. Flere bør også stå lengre i arbeid.
• Vi må bruke kompetansen produktivt: Antall selvstendig næringsdrivende og antall gründerbedrifter er blant de laveste i Europa. Vi er også for dårlig til å benytte kompetansen blant innvandrere, og mange er overkvalifisert for jobbene de har.

Å stille diagnosen på hva som er Norges utfordringer er nyttig, men det er også den enkleste delen av jobben. Den krevende jobben handler om å gjennomføre politikk som gjør at flere mennesker får en ny sjanse i arbeidslivet. Å lykkes med å benytte kompetansen blant flere mennesker er viktig for robustheten i vårt samfunn, men aller viktigst er det for den enkelte som gjennom å jobbe får selvutvikling og et sosialt fellesskap.

En god skole er den beste resepten på å forhindre at flere unge faller utenfor arbeidslivet. En god skole gir hver enkelt mulighet til å lykkes med sitt talent uavhengig av kjønn, etnisitet og foreldrenes bakgrunn. En god skolepolitikk er derfor den beste sosialpolitikken, den beste justispolitikken og den beste næringspolitikken.

Vi tar to viktige grep i skolen. Det første er at vi satser massivt på å gjøre gode lærere enda bedre, samt utdanne flere drømmelærere. Omfattende forskning har vist at gode lærere er den viktigste enkeltfaktoren for at elevenes læring skal gå opp. Det oppnår vi gjennom mer etter- og videreutdanning, en omlegging av lærerstudiet og flere karriereveier for lærere i selve klasserommet. Det andre grepet er et yrkesfagsløft med blant annet flere fleksible opplæringsløp innenfor yrkesfagene som gjør at teoritrette elever skal ha et tilbud som kan lede til fagbrev. Jeg har besøkt elever i praksisnær opplæring på Godalen videregående ved et stilas utenfor et hus i Stavanger. I stedet for å droppe ut er de i arbeid mens de får opplæring.

Selv med flere drømmelærere og yrkesfagsløft vil noen av ulike årsaker havne på stønad. For dem må vi ha gode ordninger for å føre dem tilbake i arbeidslivet. OECD viser at spesielt funksjonshemmede har lav sjanse for å komme tilbake i jobb, og at det er Norges tapte ressurs. Samtidig vet vi at svært mange av dem vil ut i arbeid. Derfor har regjeringen i år økt antall tiltaksplasser for mennesker med nedsatt arbeidsevne med 1.000. Vi har også satt i gang et forsøk med 400 tiltaksplasser der arbeidsavklaringspenger kommer som lønnstilskudd.

OECD viser til at 400.000 voksne mennesker i Norge ligger på laveste nivå i lesing eller regning. Videre er det en sammenheng mellom mangler i grunnleggende ferdigheter og det å havne utenfor arbeidslivet. Derfor har vi bevilget til sammen 45 millioner mer til program for basiskompetanse i arbeidslivet. Dette programmet gir både private og offentlige virksomheter tilskudd til kurs i lesing, skriving, regning og data for ansatte. Hensikten er at medarbeiderne skal få påfyll av kompetanse i en verden som blir stadig mer teknologisk krevende.

Lav arbeidsledighet og høy sysselsetting er viktig for å trygge velferdsordningene. Å inkludere flest mulig i arbeidslivet betyr likevel mest for den enkelte som går fra å være utenfor til å komme innenfor. Stadig flere arbeidsplasser krever mer kompetanse. Derfor er det å realisere kunnskapssamfunnet avgjørende for at flest mulig skal få ta del i fremtidens arbeidsmarked.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Jenters rett til utdanning

Tusenårsmålene har mobilisert ressurser globalt og gjort det mulig å bekjempe fattigdom i et større tempo enn noen gang tidligere. For eksempel har langt flere tilbud om grunnutdanning. I mange land er likevel muligheten til å gå på skole fortsatt dårlig – særlig for jenter.

Regjeringen skal i utviklingspolitikken prioritere utdanning for jenter i fattige land. Den indiske politikeren og tidligere FN-diplomaten Shashi Tharoor sa klokelig: “Å utdanne jenter er den viktigste enkeltfaktoren som kan gjøre verden bedre. Hvis du utdanner en gutt utdanner du en person, men hvis du utdanner en jente utdanner du en familie og kan tjene hele lokalsamfunnet».

Utdanning av jenter henger tett sammen med suksess på flere områder. I et helseperspektiv vet vi at jenter med skolegang har mindre familier, sunnere barn, lavere dødelighet under fødsel, og er bedre i stand til å hindre feilernæring og smitte av seksuelle sykdommer. I et generasjonsperspektiv vet vi at det er større sannsynlighet for at utdannede kvinner sender egne barn på skole. Faren for at barna utsettes for menneskehandel, barnearbeid og seksuell utnyttelse er også mindre når barna går på skolen. Utdanning av jenter skaper en positiv sirkel.

Mye godt arbeid er lagt ned for å nå tusenårsmålene, og på mange felt er resultatene gode. Antall barn som dør før fylte fem år er halvert siden 1990. Seks millioner unge liv som ville gått tapt da, overlever nå – mer enn hele Norges befolkning. Samtidig er det mye arbeid som gjenstår. Det tredje tusenårsmålet er å styrke kvinners stilling innen 2015. Et undermål til dette er å ha like mange jenter som gutter på alle utdanningsnivå. Til tross for stor fremgang i grunnskolen, så går mindre enn halvparten av jentene på ungdoms- og videregående skole i 47 av 53 afrikanske land. Derfor er det viktig å gjøre ord til handling.

Selv vil jeg jobbe med tusenårsmålene både som med-leder i pådrivergruppen for tusenårsmålene og som statsminister i Norge. I år bruker vi én prosent av brutto nasjonalinntekt på bistand. Samtidig har regjeringen som mål å gjøre bistanden mer effektiv og resultatorientert. Vi må konsentrere innsatsen i flere land og sektorer mot tydelige mål, og derfor øker regjeringen i år andelen av norsk bistand som går til utdanningsformål, særlig for jenter.

I 2006 var andelen av bistandsbudsjettet som gikk til utdanning oppe i 13,5 prosent. I 2012 var tilsvarende tall 8,5 prosent. Nå er imidlertid trenden snudd, og i 2014 vil over 1,8 milliard gå til utdanningsformål. Opptrappingen av midler til skole og utdanning vil fortsette de neste årene. På tross av at Norge er et lite land i verden, så kan vi utgjøre en stor forskjell i utviklingspolitikken. Vi er blant klodens største givere til grunnutdanning, og vi er den største enkeltgiveren til programmet for grunnutdanning og jenter i regi av UNICEF. Selv om vi er store, er vi ikke alene om dette fokusområdet.

Min første utenlandsreise som statsminister gikk til Berlin for å møte forbundskansler Angela Merkel. Der drøftet vi blant annet utviklingspolitikk. Tyskland vil sammen med Norge arbeide for at utdanning fortsatt skal ha en sentral plass blant de nye utviklingsmålene. De har også likestilling og utdanning som spesifikt fokusområde i utviklingsstrategien.

Størsteparten av midlene som går til utdanningsformål kanaliseres gjennom det vi kaller multilaterale partnere. I 2012 gikk 53 prosent av støtten gjennom slike samarbeidspartnere. Det betyr at vi støtter organisasjoner som har effektive programmer for å sikre skolegang i land med svake utdanningssystemer. De siste årene har mellom 60 og 70 prosent av støtten vært rettet mot de minst utviklede landene, hvor behovet for skolegang er størst.

Nelson Mandela sa en gang at utdanning er det mest effektive våpenet for å skape endring i verden. Å investere i utdanning har som avkastning at det bidrar positivt til å innfri samtlige av de andre tusenårsmålene. Det vil jeg fortelle mine kolleger og andre tilhørere i Davos.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Å se de usynlige

Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 30.oktober

Vi har den siste tiden hørt hvordan norsk ungdom slutter seg til radikale bevegelser. To unge jenter har nylig reist til Syria for å kjempe hellig krig. En gutt er mistenkt for å ha deltatt i terrorangrepet i Nairobi. Historiene reiser vanskelige spørsmål: Hva skyldes utviklingen og hvordan kan vi i fellesskap snu den?

Mange har bidratt med interessante debattinnlegg for å forklare årsakene til at unge mennesker søker ulike radikale miljøer – islamistiske, høyreekstreme og andre. En fellesnevnerer manglende tilhørighet til det norske samfunnet, blant etniske så vel som minoritetsspråklige ungdommer. Vi må tenke bredt for å fange opp mennesker i sårbare grupper.

Yousef Bartho Assidiq skrev nylig iVG hvordan han selv havnet i faresonen for å bli radikal. Han levde ikke opp til forventningene verken på hjemmebane eller ute i samfunnet. Blant konservative og radikale muslimer ble han sett for den han var. Ungdomsarbeideren Ismail Muhyadin beskriver i Adresseavisen hvor viktig det er å gi minoritetsspråklige en arena for fellesskap og mestring. Begge har viktige poenger. Lærdommen er at vi som samfunn må se flere av dem som føler seg usynlig før de søker radikale miljøer, og skape positive muligheter for alle.

Muhyadin har et annet viktig poeng vi skal huske. Kampen mot økt radikalisering vinnes ikke med enkelttiltak på kort sikt. Arbeidet for å skape tilhørighet blant dem som ikke føler seg sett er langsiktig, og inkluderer både offentlige myndigheter, frivilligheten, kultursektoren, religiøse miljøer, lokalsamfunnet og enkeltmennesker.

Politiets sikkerhetstjeneste anslår at om lag 30-40 personer har dratt til Syria, men at det finnes mørketall. Med personer snakker vi om norske ungdom og voksne. Miljøene disse rekrutteres fra er naturligvis lang større. Vi ser også at høyreekstreme strømninger skaper uro. I tillegg ser vi enkeltpersoner og små grupper som opererer uavhenige av de organiserte miljøene. De samme tendensene med økt radikalisering og voldelig ekstremisme ser vi igjen i våre naboland. Resultatet av denne utviklingen har Norge fått smertelig erfare med terrorangrepet 22.juli. Skal vi forhindre at noe lignende skjer igjen må vi sette inn innsats på bred front.

Høyre/FrP-regjeringen skal i 2014 presentere en ny handlingsplan for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Erfaringer fra dagens plan viser at det er behov for å videreutvikle samarbeidet på tvers av sektorer. PST-sjef Benedicte Bjørnland har tidligere etterlyst bedre samhandling. Assidiq skriver at hans erfaring er at både omsorgssvikt og mobbing på skolen kan være underliggende årsaker. Det bekrefter at tidlig innsats fra aktører innen kommune, politi, skole, helsevesen og barnevern er nødvendig for å øke mulighetene til å lykkes i det forebyggende arbeidet.

Jeg tror vi har mye å lære av å lytte til dem som deler dine erfaringer fra miljøene. Tilhørighet starter med mestring. Som mennesker har vi behov for å føle at vi passer inn. Enten det er i barnehagen, på skolen eller i idrettslag. Dersom noen presterer dårlig på skolen og ikke finner et fellesskap å ta del i på fritiden, så øker sjansen for å falle utenfor samfunnet. Å gi norske barn og unge nødvendige verktøy for å klare seg i skolen er noe av det viktigste vi kan gjøre – både for å bygge landet og for å bekjempe radikalisering.

Det er mange og varierte grunner til at mennesker søker radikale miljøer. Skal vi være offensive overfor personer i radikaliseringsfasen må vi engasjere ungdomsorganisasjoner og innvandrerorganisasjoner. Vi må også engasjere foreldre og støttenettverk. God kontakt og dialog mellom myndighetene og de ulike organisasjonene og enkeltmenneskene er viktig. Dette er forebyggende arbeid der tverrfaglige problemstillinger og løsninger diskuteres. Initiativ fra disse arenaene må følges opp.

Økt kunnskap og informasjon er også en viktig forutsetning for en målrettet innsats. Det er viktig å være åpen på at vi vet for live om hva som rører seg i miljøene hvor radikalisering vokser frem. Vi har solide etablerte forskningsmiljøer, men det er nødvendig å fortsette oppbyggingen av kompetanse, samt videreformidling av forskning. Dette må stå sentralt i en ny plan.

Vi har ikke råd til å henge etter i arbeidet mot økt radikalisering. Høyre/FrP-regjeringen inviterer alle til å være med på dette løftet. Radikalisering blant norsk ungdom er noe vi alle må kjempe i mot – uansett hvilke miljøer de stammer fra. Jeg ønsker at vi alle skal være med på å se dem fom føler seg usynlig, og som mangler tilhørighet. Utenforskap og fremmedgjøring er noe vi må forhindre, og vi må stå sammen for å komme fram til gode løsninger.

Å begrense radikalisering betyr at vi lykkes med å styrke det sosiale sikkerhetsnettet, og at vi er nærmere et samfunn med muligheter for alle.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Oppgaver vi skal ta fatt på

Dette innlegget avholdt jeg i Stortingets trontaledebatt 23.oktober 2013.

Ærede President,
Velgerne ga 9.september Venstre, KrF, Høyre og FrP et historisk stort flertall. Sammen har vi nedtegnet en historisk samarbeidsavtale. Vi skal forvalte flertallet i fellesskap for å gjøre Norge bedre.
Høyre/FrP-regjeringen har lagt frem en ambisiøs politisk plattform.
Forrige fredag, 18.oktober, la vi frem en like ambisiøs regjeringserklæring med de verdiene vi bygger vår politikk på.
I dag vil jeg rette oppmerksomheten mot noen spesielt viktige oppgaver vi skal ta fatt på. Det er å realisere kunnskapssamfunnet. Å styrke konkurransekraften for norske arbeidsplasser. Og ikke minst å forbedre vårt sosiale sikkerhetsnett.
Vi er alle enige om at Norge er et godt land å bo i for de aller fleste, men ikke alle.
Den erkjennelsen må alle politikere ha med seg.
Vi har lav arbeidsledighet og en godt utbygd velferd for de fleste. Vi har mange dyktige og engasjerte medarbeidere i offentlig og privat sektor som hver dag bidrar til at dette landet går fremover. Vi har en frivillig sektor det står stor respekt av og bidrar til å bygge oss sammen som folk.
Suksess i dag er likevel ingen garanti for suksess i fremtiden.
Det er viktig at vi har en erkjennelse av at velferden ikke bygger på fornybare og ikke-fornybare ressurser, men på kompetansen til å foredle dem.
Vi vil alltid være rike på naturresurser, men det å satse på kompetanse garanterer at vi får brukt dem,
Derfor vil jeg begynne med å snakke om hvordan vi skal realisere kunnskapssamfunnet.
President,
Regjeringen har satt seg store kunnskapsambisjoner. Vi skal utvikle verdensledende universitetsmiljøer. Vi skal bli et av Europas mest innovative land. Det er ikke ambisjoner som innfris over natten.
Dette er ambisjoner vi har satt fordi vi har et generasjonsperspektiv på vår politikk. Slik skal vi sikre velferdssamfunnet i fremtiden.
Arbeidet med å realisere kunnskapssamfunnet starter i skolen. Flere må tilegne seg grunnleggende skrive- og leseferdigheter. Flere må kvalifisere seg både for ingeniør- og realfag, men også andre kompetansefag innenfor høyere utdanning. Da må vi satse på den viktigste ressursen i skolen: Og det er læreren.
Regjeringen har sagt vi skal satse massivt på etter- og videreutdanning av lærere. Mange lærere er veldig gode, men mange sier også de trenger påfyll av kompetanse. Det er viktig å gi dem, for at alle elever skal møte en drømmelærer i klasserommet. Derfor skal vi satse massivt på etter- og videreutdanning. På sikt skal vi gjøre det til en rett og en plikt.
Jeg registrerer at Jens Stoltenberg slo fast i går at Arbeiderpartiet står fast ved sitt løfte om å doble innsatsen på etter- og videreutdanning av lærere. Men selv om det ble sagt i valgkampen, så har det ikke skjedd noe de siste 8 årene, og det følges ikke opp i budsjettforslaget de la frem for Stortinget mandag for halvannen uke siden.
Nivået på 1.850 lærere og 400 skoleledere videreføres. Så hvis vi skal diskutere hvem som bryter løfter, så kan vi begynne her.
Hvis noen skulle være i tvil: Høyre/FrP-regjeringen har langt større ambisjoner. For etter- og videreutdanning. Og for lærerne.
Vi skal legge om lærerutdanningen til en femårig master. Sammen med partene i arbeidslivet skal vi utvikle nye karriereveier i klasserommet med økt lønn og økt status. Det er viktig for å sikre rekruttering av de beste elevene til læreryrket.
Jobben fortsetter med å styrke satsingen på forskning, innovasjon og kommersialisering av forskningsresultater – ja sånn at vi bygger fremtidens arbeidsplasser.
Ett av de viktigste grepene regjeringen skal ta for å styrke forskningen er å øke avkastningen fra miljøteknologifondet som går til klima- og miljøformål.
Det står nedtegnet i samarbeidsavtalen med KrF og Venstre at føre-var-prinsippet ligger til grunn. Vi skal etterlate kloden i bedre stand til våre etterkommere, enn den vi selv mottok. Da må vi satse på klima og miljø.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan vi i fellesskap kan forsterke Klimaforliket.
Jeg har registrert at klimaspørsmålet har utløst mange forslag til votering i Stortinget i dag. SVs nyvunne frihet gjør at de ønsker en stortingsmelding om klima før sommeren. Det viktigste er derimot resultater. Selv om Stortinget vedtok at det skulle komme en melding om klima i 2010, så kom den ikke før i 2012. Det er viktig med grundighet i klima- og miljøarbeidet.

President,
Den andre store oppgaven jeg ville snakke om i dag er å styrke konkurransekraften.
Høyre/FrP-regjeringen vil bruke de store verdiene som har tilkommet vårt samfunn fra petroleumsvirksomheten til å bygge Norge for fremtiden. Vi må bedre enn i dag klare å bruke denne enestående muligheten til å skape varige verdier for vårt samfunn og for kommende generasjoner.
Et viktig satsingsområde for denne regjeringen blir å styrke norske arbeidsplassers konkurransekraft, og skape flere trygge arbeidsplasser.
Å ha en jobb å gå til gir personlig utvikling, et sosialt fellesskap og trygghet for familiene. Det gir altså mer enn den lønnen man får. For landet gir det muligheter til å videreutvikle velferdssamfunnet.
Det er viktig at verdier skapes før de kan deles. Tryggheten for gode velferdsordninger kommer ikke fra oljeformuen. Tryggheten for gode velferdsordninger kommer fra summen av arbeidskraften til hver enkelt av oss. Derfor er det viktig mål at flest mulig er i arbeid.
President,
Det gir stor grunn til bekymring å se den sterke todelingen av norsk økonomi. Der olje- og gassindustrien og den tilhørende leverandørindustrien skaper store verdier gjennom en høy oljepris, sliter tradisjonell industri med svakere etterspørsel fra Europa og i perioder en sterk kronekurs.
Norge kan gjøre lite alene for å skape ny vekst i europeiske land som preges av gjeldskrisen. Regjeringen kan derimot styrke konkurransekraften til norske bedrifter som skal konkurrere i Europa og internasjonalt. Jeg har lyst å peke spesielt på noen viktige bidrag. Vi vil investere mer i vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur, kunnskap og miljøteknologi – for å styrke konkurransekraften for arbeidsplassene i fastlands-næringene.
Sett i forhold til størrelsen på norsk økonomi er investeringene i næringslivet på fastlandet på et lavt nivå. Det forsterker behovet for å trigge det som gjør at vi investerer mer, og det er blant annet å senke den særnorske formuesskatten.
Dersom eiere av norske arbeidsplasser kan la mer penger står igjen i bedriften, så kan det investeres i nye maskiner, nytt utstyr og nye arbeidsplasser. Lavere skatt på norske arbeidsplasser vil derfor styrke konkurransekraften.
Å senke skattene er i tråd med våre valgløfter. Tallfestingen kommer i de enkelte budsjettene. Det er også i tråd med våre valgløfter. Skatt har ingen forrang på våre budsjetter, men skal prioriteres på linje med forskning, kunnskap og andre spørsmål – som er nødvendig for å bygge landet fremover.
Et andre viktig bidrag er å bygge landet med infrastruktur. Norge er et langstrakt land og vi er avhengig av et godt utbygd veinett. Vi kan ikke snakke om distriktspolitikk uten å komme inn på kvaliteten på veinettet. Oljeinntektene gir oss en unik mulighet til å satse og investere for fremtiden i moderne og effektive veier. Regjeringen vil satse mer på samferdsel.
Bedre veier gjør det tryggere å ferdes i trafikken. Bedre vei og bane gjør det også raskere og dermed rimeligere å sende varer inn og ut og på tvers av landet. Og en kraftig kollektivsatsing er nødvendig for at de store byene kan vokse, og for at klimagassutslippene skal gå ned. Bedre infrastruktur vil styrke norsk konkurransekraft.

Når konkurransekraften styrkes trygger vi velferden, og gir oss selv muligheter for å videreutvikle den.
For å gjøre Norge bedre vil Høyre/Frp-regjeringen i større grad basere sin politikk på tillit til enkeltmennesker, familiene, gründere og frivilligheten. Regjeringen mener Norge blir bedre av å bruke alle gode krefter.
Jeg vil gjenta fra regjeringserklæringen: Norge er lite land. Mange krefter og store ressurser vil gå til spille dersom vi gjør politikken til kamp mellom offentlig, frivillig og privat sektor, hvor bare den ene kan vinne. Alle sektorer har mye å bidra med. Klarer vi å vise hverandre gjensidig tillit og spille hverandre gode, så kan vi oppnå store ting sammen – selv om vi er et lite land.
Regjeringen har som et prioritert mål å styrke det sosiale sikkerhetsnettet. Jeg har snakket mye om å tette hullene for utsatte grupper. Like viktig er det å få helsekøene ned, og få opp kvaliteten på helsetjenestene.
Derfor skal vi bruke ledig kapasitet hos private og ideelle til å få ned helsekøene, og innføre fritt behandlingsvalg. Vi starter innenfor rus og psykisk helsevern.
Det gjør at vi får ned ventetidene for en pasientgruppe hvor det å vente på behandlingsplass kan bety at motivasjonen for å bli frisk forsvinner. Det er en dårlig innsats fra vårt samfunn.
Tiden er inne for å prioritere rus og psykisk helse i helsevesenet.
Psykiske helseplager er en av de vanligste årsakene til sykdom og fravær på arbeidsplassene.
Derfor må vi gjøre det enklere å kombinere jobb med behov for behandling i perioder med mindre eller større psykiske sykdomsplager.
Ulike psykiske plager krever ulik oppfølging. Noen trenger ro, hvile og helsehjelp. For andre kan det å gå sykmeldt gjør ting verre. Denne fleksibiliteten må vi jobbe for å ta hensyn til i hele vårt samfunns- og arbeidsliv.
Regjeringen vil jobbe for å organisere helsetjenestene bedre. Arbeidet skal skje gradvis og de ansatte skal involveres i prosessen.


President,
Det siste poenget jeg har lyst å ta opp i dag er regjeringens samarbeid med Stortinget. Regjeringen skal forvalte det politiske flertallet i fellesskap med KrF og Venstre. Vi skal ha tett kontakt med våre stortingsgrupper.
Regjeringen ønsker også å ha et konstruktivt samarbeid med opposisjonen. Jeg er derfor veldig glad for at mange opposisjonspolitikere i løpet av denne debatten har erklært at de skal være konstruktive.
Større reformer er tjent med brede forlik. Da blir de varige og bedre. Derfor er vi innstilt på å komme til Stortinget for å finne gode løsninger for fremtiden. Derfor skal vi også vurdere gode forslag fra opposisjonen, og fra tid til annen vil de nok også bli vedtatt. Det er fordi vi har et felles ansvar for å gjøre Norge bedre.
Vi ser frem til en periode hvor Stortinget forsterkes som politisk verksted, og ordskiftene som følger med. Da regner jeg med man gjør som man sier: Stemmer for det man er for, og ikke bare driver politisk spill, men gjør det som er til det beste for innbyggerne i Norge.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Et Norge for fremtiden

Denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 12.oktober.

Etter flere uker med sonderinger og forhandlinger har Høyre og FrP lagt frem en ambisiøs politisk plattform som tar fatt på de store utfordringene i Norge.

På Sundvolden meislet vi ut åtte viktige hovedprosjekter for regjeringsplattformen som skal komme en hel generasjon til fordel. Blant de viktigste prosjektene er å styrke konkurransekraften til norske arbeidsplasser. Norge kan aldri bli billigst, men vi kan bli smartest.

Grunnmuren i vår plattform er en trygg og stabil økonomisk politikk der handlingsregelen ligger fast. Det ble vi enige om tidlig i sonderingsfasen mellom KrF, Venstre, Høyre og FrP. Men for å bygge Norge videre trenger vi en mer fremtidsrettet politikk for å skape trygge arbeidsplasser. Det har grunnleggende betydning for finansieringen av velferdsordningene. Mye er bra i Norge, men vi er inne i en tid med økende arbeidsledighet og økende oljeavhengighet. Høyre/FrP-regjeringen vil fra dag én starte arbeidet med å realisere kunnskapssamfunnet med nye ideer og bedre løsninger for skole, forskning, innovasjon, skatt og infrastruktur.

Det er menneskene i Norge som vil skape nye næringsveier og nye arbeidsplasser. Som politikere kan vi likevel gjøre mer for å løfte kunnskapen i skolen, heve kvaliteten i universitets-, høyskole- og forskningssektoren og senke særnorske kostnader.

En av de første nyhetene vi slapp fra Sundvolden var et stort lærerløft. I tråd med våre valgløfter satser vi massivt på etter- og videreutdanning av lærere for å sikre vedvarende høy kompetanse. Vi legger også om lærerutdanningen til en femårig master. For at de flinkeste lærerne skal bli værende i yrket vil vi utvikle egne karriereveier i klasserommet med økt lønn og status. Karriereveier er viktig også for å sikre rekrutteringen av de beste elevene til lærerutdanningen.

Norge har en tradisjon for nyskaping og entreprenørskap. Høyre/FrP-regjeringen mener derfor det er en naturlig målsetting at vi skal bli et av de mest innovative landene i Europa. Det skal skje i et samspill mellom offentlig og privat sektor. Vi ligger langt bak våre nordiske naboer i andel av BNP som går til forskningsbevilgninger. Det er spesielt næringslivet som henger etter sammenlignbare land, og derfor skal vi bruke virkemidler som Skattefunn, gaveforsterkningsordningen og nærings-PhDer for å stimulere til mer forskning og innovasjon i samspill med akademia.
Videre ble vi enige om å utvikle en strategi for å dyrke frem verdensledende universitetsmiljøer. For å løfte oss på universitetsrangeringene skal vi belønne høy studiekvalitet og høy forskningskvalitet.

I forhandlingene diskuterte vi løsninger på utfordringene i fastlands-Norge som følger av todelingen av norsk økonomi. Der petroleumsnæringen og tilhørende leverandørindustri lever godt på en høy oljepris, sliter tradisjonell industri med svakere etterspørsel fra Europa. Vi kan gjøre lite for å påvirke europeisk etterspørsel direkte, men på Sundvolden drøftet vi hvordan det er mulig å senke særnorske kostnader for arbeidsplassene. Plattformen slår tydelig fast at vi skal redusere den særnorske formuesskatten. Det vil bidra til at langt færre må tappe bedriftene for penger uavhengig om selskapet har gode eller dårlige tider. Det vil også gjøre det mer attraktivt å investere i å skape trygge arbeidsplasser.

Regjeringen kan bidra til å senke norske transportkostnader. Høyre/FrP-regjeringen har som et viktig hovedprosjekt å bygge landet med god infrastruktur og samferdsel. For å få fart på denne satsingen vil vi ta i bruk nye virkemidler for å effektivisere planleggingsfasen og utbyggingen. Vi vil etablere et nytt veiselskap med ansvar for planlegging, utbygging og drift, og på de største prosjektene skal vi bruke offentlig-privat samarbeid (OPS) som gjennomføringsstrategi. Bedre vei og bane vil skape nye bo- og arbeidsmarkedsregioner, og en god kollektivsatsing vil gjøre at byene kan vokse mens klimagassutslippene går ned.

Norge høster internasjonal anerkjennelse for hvordan vi forvalter oljerikdommen vår. Men den virkelige utfordringen er å bevare konkurransedyktige arbeidsplasser og gode velferdstjenester når vi i fremtiden har færre positive ringvirkninger fra olje- og gassindustrien. Derfor er en av de viktigste ambisjonene for Høyre/FrP-regjeringen å bygge et smartere Norge – til glede for arbeidstakere og sikkerheten bak velferdsordningene.

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer