Trygghet gjennom kunnskap og konkurransekraft

Norge har alle forutsetninger for å håndtere den økonomiske uroen i verden på en god måte. Oljefondet setter oss i den unike posisjonen at staten kan bidra til å stimulere aktiviteten i økonomien og fortsatt ha et stort overskudd på statsbudsjettet. Slik håndterte man den forrige krisen, med bred politisk tilslutning, mens andre land tok opp store lån de nå sliter med å betale.

At vi er i en slik god situasjon skyldes viktige vedtak fattet av både borgerlige regjeringer og arbeiderpartiregjeringer. Oljefondet ble foreslått av Høyres finansminster Arne Skauge i Syse-regjeringen og gjennomført av Sigbjørn Johnsen som finansminister i Brundtland-regjeringen. Handlingsregelen ble vedtatt med bredt flertall i Stortinget i 2001.

Det er ikke eventuelle nye internasjonale økonomiske tilbakeslag på kort sikt som bekymrer meg mest med norsk økonomi. Takket være bred politisk enighet om den økonomiske politikken, moderate lønnsoppgjør og pengepolitikken er vi godt rustet til å håndtere effektene av en ny krise. Derimot mener jeg det er noen grunnleggende utviklingstrekk som gjør at vi må diskutere om vi bruker pengene riktig. Investerer vi dem på en slik måte at fremtidige generasjoner kan få glede av dem, gjennom arbeidsplasser, kunnskap og infrastruktur?

Vi er for tiden i en utrolig heldig økonomisk situasjon, med rekordmye oljepenger til rådighet. Men intet tre vokser inn i himmelen. Oljeinntektene vil synke, og de offentlige utgiftene vil øke når et stadig stigende antall eldre skal ha pleie og pensjon. Dagens prognoser viser at i 2030 vil utgiftene bli større enn inntektene. Det økonomiske uføret deler av Europa nå står oppe i er grunnleggende sett et resultat av en budsjettpolitikk hvor utgiftene over tid har vært større enn inntektene. Skal vi trygge velferden må den langsiktige ubalansen i Norge rettes opp.

Det går et politisk skille i synet på hvordan den ubalansen skal rettes opp. På rødgrønn side har flere tatt til orde for å øke skattene. Høyre mener det blir helt feil vei å gå. Vårt svar er å skape mer, ikke skatte mer.

Denne regjeringen har brukt mer enn dobbelt så mye oljepenger som alle tidligere regjeringer tilbake til 1996 har brukt til sammen. Men en stadig mindre andel av oljepengene har blitt brukt til å styrke Norges kunnskap og konkurransekraft under Jens Stoltenberg.

Det er mange ting som må gjøres for å styrke Norges konkurransekraft. Gjennom moderate og målrettede skattelettelser, satsing på infrastruktur samt forskning og utvikling ville vi lagt et bedre grunnlag for varig velferd og flere trygge arbeidsplasser. Samtidig trenger vi en strategi for systematisk å løfte innovasjonkraft og produktivitet . For å få det til pekte jeg forrige søndag på tre viktige elementer i en fremtidsstrategi for dette i Norge:

• Fornyet og forsterket satsing på kunnskap på alle nivåer, legg hvileskjæret på hyllen.
• Norge må utvikle en strategi for internasjonalisering.
• Mer privat eierkapital, gjennom moderate og målrettede skatteletter og økt såkornkapital.

Sverige har ført en politikk med fokus både på produktivitet og konkurransekraft. Resultatet er at de nå har 120.000 flere sysselsatte i privat sektor enn før krisen. I Norge er vi så heldige å ha høyere sysselsetting enn Sverige totalt sett, men privat sektor har fortsatt ikke hentet seg tilbake til nivået de var på før krisen, målt i antall arbeidsplasser. Veksten er kommet i offentlig sektor. Grafen under er svært illustrerende for forskjellen i utvikling. Fortsetter det slik vil Norge bli akterutseilt av våre naboer, uansett hvor mye olje vi har.

Norge gjør det bedre en Sverige på noen viktige statistikkområder, kanskje særlig på arbeidsledighet. Pga oljeinntektene har vi penger til økt offentlig sysselsetting, men på viktige fremtidsrettede områder viser internasjonale statistikker at Sverige har sterkere konkurransekraft enn oss.

Forrige generasjoner av politikere la grunnlaget for det som i dag gjør at vi har stor handlefrihet og høy velferd. Vår generasjons politikeres ansvar er å sikre at neste generasjon overtar et samfunn med konkurransekraft, og dermed trygge jobber og god velferd.

Forutsigbar stat=flere boliger

Det finnes ingen quick-fix på utfordringen med økende boligpriser. Vi kan ikke lovfeste, subsidiere, rasjonere, regulere eller skatte oss bort fra grunnleggende markedsmekanismer: Etterspørselen øker mer enn tilbudet, og dermed øker prisene. Det skjer særlig som følge av at Norge opplever en sterk grad av urbanisering og vekst i de store byområdene.

De fire store byområdene i Norge; Stor-Oslo, Bergensregionen, Stavangerregionen og Trondheimsområdet står alle ovenfor en kraftig urbanisering, og dermed økt press på boliger. De neste 20-25 årene vil innbyggertallene i disse byområdene vokse med over 30 % ifølge prognosene.

Ikke bare boligprisene blir presset av den utviklingen, det samme blir samferdselsårene. Dagens tempo i boligbygging, veibygging og utbygging av kollektivnettet holder ikke tritt med de demografiske endringene som ligger foran oss. Uten å klargjøre nye arealer for bygging, og å knytte dem sammen med eksisterende infrastruktur og samferdsel, vil de grunnleggende utfordringene innenfor samferdsel og boligmarkedet ikke løses.

Det er mye som kan og bør gjøres innenfor bolig- og samferdselspolitikken. Men to ting er i for liten grad fremhevet i diskusjonen så langt. For det første trenger vi bedre og raskere planprosesser. Statlige sektorinteresser må kunne overstyres av overordnede hensyn. Staten må være en aktør som garanterer for forutsigbarhet og gjør det mulig for byregionene å planlegge langsiktig. I dag forsinker staten planprosesser og bidrar ikke til nødvendig forutsigbarhet. For det andre må staten sørge for å betydelig øke sitt økonomiske bidrag til utbygging av kollektivnettet og gjøre finansieringen mer forutsigbar for regionene enn i dag. Manglende mulighet til å planlegge for gode kollektivløsninger er en hyppig grunn til at planer stopper opp.

Det kanskje mest slående eksempelet finner vi i Stavangerregionen. Rogaland fylkeskommune gikk for vel 10 år siden sammen med 10 kommuner på Jæren for å lage en langsiktig plan for byutvikling. I Sandnes øst og bybåndet sør fra Sandnes og nedover Jæren ble det planlagt boliger for mer enn 70 000 nye innbyggere. Målet var bærekraftig planlegging som avveide hensyn til jordvern, miljø og samferdsel. Det ble lagt til rette for høyverdige kollektivtilbud og gjorde mulig å starte planlegging av bybane. Et fantastisk eksempel til etterfølgelse som også ble bifalt og vedtatt av statlige myndigheter. Til tross for dette blir planen, når den nå skal realiseres, møtt med innsigelser av jordvernhensyn. Den rødgrønne regjeringen har nemlig kommet med nye retningslinjer, og med bakgrunn i disse fremmes det nå innsigelser mot en plan som allerede er godkjent av Kongen i statsråd. Resultatet er at det blir færre boliger, det blir mindre kollektivutvikling, mindre miljøvennlig og ikke en avlastning av regionen som nødvendig.

I Bergen sliter man med innsigelser på en rekke byggeprosjekter. I Oslo er det usikkerhet om statlig bidrag til kollektivutbyggingen. Regjeringen legger på den ene siden press på byene for å bygge flere boliger og bedre kollektivtilbud, men på den annen siden legger staten hindringer i veien for at byene skal få gjort det.

Kommunene er arealplanleggere, fylkene har ansvar for kollektivtrafikken og statens ulike etater har innsigelses- og forsinkelsesmuligheter for det meste. Vi må gjøre slutt på oppstykkingen av ansvar, fordi det blir en formidabel bremsekloss for utviklingen.

Problemstillingen er ikke ny. Som kommunalminister la jeg frem en storbymelding som skulle svare på flere av utfordringene storbyene har, inkludert hvordan få bedre offentlig koordinering rundt store utbyggingsprosjekter. En av idéene var å etablere en samarbeidsarena på tvers av forvaltningsnivåene for å løfte opp vanskelige utviklingssaker, se helheten og gi signaler nedover for at prosessene skulle gå raskere. Dette var meningen å tre i kraft 1.1.2006 – men ble lagt i en skuff av den rødgrønne regjeringen.

Storbyutfordringene er så store at de må behandles annerledes enn vanlige planprosesser. Vi må kunne løfte areal- og kollektivplaner som spesialprosjekter, hvor statens bidrag er forutsigbare og langsiktige. Jeg er åpen for å diskutere hvordan, men at vi må frigjøre mer areal til boliger og koble dette sammen med god infrastruktur og et sterkt kollektivtilbud er hevet over enhver diskusjon. Hvis ikke vil byene bli kvalt av sin egen vekst, og dermed vil byregionene som økonomiske motorer stoppe opp. Dette burde engasjere også LO og NHO, ettersom en slik utvikling vil ha alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.

Denne kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 23. januar 2012

Flott at du nå ser at vi trenger et yrkesfagløft, Kristin!

I dagens Aftenposten varsler Kristin Halvorsen at hun vil ha en full gjennomgang av Kunnskapsløftet, men at hun allerede nå konkluderer med at yrkesfagene trenger endringer. Det er fint og tilsvarer det Høyre forslo for nesten på dagen to år siden. At Kristin forsøker å finte mot Kristin Clemet og Høyre for Kunnskapsløftet fremfor å innrømme at på dette punktet har vi utfordret henne med forslag i flere år er bare å smile av. Slik holder statsråder med få nye ideer gjerne på.

Det gir meg mulighet til å repetere hva Høyres Yrkesfagløft består i, så her får dere en repetisjon:
Vi vil ha egne, skreddersydde læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen. Innholdet og undervisningen i fellesfagene norsk, matematikk, engelsk og naturfag skal knyttes direkte opp til det aktuelle studieprogram.

Målet med yrkesfagene må være at gode fagfolk, ikke at flest mulig skal oppnå studiekompetanse. Samtidig må yrkesfagene ikke oppleves som en vei som ikke gjør at du kan gå videre, derfor har vi foreslått en rett til å ta påbygging som gir studiekompetanse til alle som har tatt fagbrev.

Hovedpunktene i vårt Yrkesfagløft er:
Fag og teori må henge bedre sammen:
1) Vi vil ha egne læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen. Innholdet og undervisningen i fellesfagene norsk, matematikk, engelsk og naturfag skal knyttes direkte opp til det aktuelle studieprogram og det må utvikles nye eksamener for disse.

2) Vi vil lage et rekrutteringsprogram for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse for å bli lærere i yrkesfag.

Tillate flere opplæringsmodeller
3) Vi vil utvide tilbudet om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning. Praksisbrev er en enda mer praktisk rettet yrkesutdanning enn fagbrev og svennebrev, og er en alternativ vei til fagopplæring.

4) Vi vil tillate alternative opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for elever.

5) Vi vil at elever i hele landet skal ha tilbud om Tekniske og Allmenne fag (TAF). TAF er en modell som gir både fagbrev og studiekompetanse gjennom teoretisk opplæring i skole kombinert med praktisk opplæring i bedrift.

6) Vi vil endre privatskoleloven og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene, og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner og den offentlige skolen.

Senere spesialisering og kompetanseheving:
7) Vi vil beholde dagens krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag og som vil gå videre til høyere utdanning skal gis tilbud om påbygningskurs uten øvre aldersgrense.

8) Vi vil videreutvikle fagskoletilbudet og ser disse skolene som et gode alternativer til annen høyere utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.

9) Vi vil gjøre det mulig å kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere utdannelse og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse innen flere fag (Y-veien).

Disse forslagene er fremmet i Stortinget og nedstemt av det rødgrønne flertallet. Hvis Kristins signaler i dag er at de nå tenker nytt, inviterer vi dem gjerne til å låne mer Høyrepolitikk. Det vet vi gir en bedre skole.

Mer lokaldemokrati – mer mangfold

Mer lokaldemokrati – mer mangfold

Velgerne som avlegger en stemme ved et valg gjør det fordi de har meninger om hvordan de ønsker at samfunnet skal (eventuelt ikke skal) utvikle seg. Det gjelder i stortingsvalg, og det gjelder i lokalvalg.

Når valgdeltakelsen er såpass mye lavere ved lokalvalg som ved stortingsvalg er nok det et uttrykk for at mange føler lokalvalg betyr mindre. Det kan de knapt klandres for. Lokaldemokratiet har blitt innskrenket de siste årene. Noe som blant annet er slått fast av Direktoratet for forvaltning og IKT.

Jeg mener lokaldemokratiet må styrkes. Hvis man i større grad kan påvirke retningen lokalsamfunnet skal utvikle seg enn man kan i dag, blir også oppslutningen om lokalvalgene styrket. Både i form av økt valgdeltakelsen og flere som aktivt engasjerer seg som tillitsvalgte.

Da må makten flyttes nedover i systemet, ned til den enkelte kommune. Når man står til valg står man også til ansvar overfor velgerne. Det krever at de tillitsvalgte har tilstrekkelig med makt til å ta veivalg på vegne av kommunens innbyggere, og dernest stå til ansvar for de veivalgene.

Mer makt til kommunene vil også føre til mer mangfold mellom kommunene. Det er bare rett og rimelig. Hvis én kommune prioriterer å satse knallhardt på skole, og dermed kommer bedre ut enn nabokommunen på nasjonale prøver så er det et uttrykk for at den politiske prioriteringen har hatt effekt.

Mange sier at vettet er jevnt fordelt i dette landet. Det gjelder jo også blant politikerne får vi tro. Men ofte oppfører man seg ikke slik. Regjeringen stoler tilsynelatende ikke på at lokale forhold kan forvaltes riktig av politikerne lokalt.

Derfor må noen kontrollere i detalj det som skjer. Den tankegangen er ikke bare feil, den gir oss også et langt større byråkrati enn vi trenger. Et byråkrati som skal kontrollere at alt, til enhver tid og på ethvert sted, går for seg i henhold til retningslinjene fra byråkratene i Oslo.

I fremtiden vil en sentral del av vår konkurransekraft bestå av tilgangen på kompetent arbeidskraft og muligheten til raskt å omstille seg – både lokalt og nasjonalt.
Da kan vi ikke sysselsette en stor del av vår høykompetente arbeidskraft med å sette kjepper i hjulene for omstillingen gjennom rigid tolkning av lover og regelverk gitt av et eller annet byråkrati.

Politikkens oppgave er ikke å bry seg med folk, men om folk. Det krever mindre retningslinjer, lover og regler og statlige forventninger og færre byråkrater som skal passe på at retningslinjer, lover og regler og statlige forventinger etterleves.

Ett av forslagene våre er å etablere det vi gjerne kan kalle en lokaldemokratidomstol, en uavhengig rettsinstans som med bindende virkning kan løse konkrete tvister mellom kommune og stat i forvaltningssaker.

Du kan lese mer om hva Høyre vil gjøre for å styrke det lokale selvstyret her.

EU i urolig økonomisk farvann

Det er stor usikkerhet rundt den økonomiske utviklingen i Europa. Flere av landene er i dyp statsgjeldskrise fordi de over tid har lånt over evne og mislykkes i å gjennomføre helt nødvendige reformer. Når nå statsgjeldskrisen er et faktum er det gledelig å se den europeiske solidaritet og politiske vilje som er til å finne en løsning ut av gjeldskrisen.

Krisen er ikke skapt av EU, og det er stor forskjell på EU-landene. Bl.a. Hellas og Italia har utnyttet andre eurolands kredittverdighet til å leve godt på billige lån. Andre euroland som Nederland og Østerrike holdt orden i økonomien og gjennomført nødvendige reformer av pensjonsalder, skattesystemer og offentlige tjenester slik at de har opprettholdt en god økonomisk vekst kombinert med ledighet på nivå med Norge.

Nattens løsning på EU-toppmøtet er et godt tegn på den sterke politiske viljen som er til å finne en vei ut av gjeldskrisen. EU innebærer at landene er gjensidig avhengige, og det gjør at tyske skattebetalere er villige til å hjelpe sine sydlige naboer ut av krisen. Løsningen som EUs toppledere er kommet frem til er et godt steg i riktig retning, men langt fra en slutt på alle bekymringer. Man er enige om at EUs redningsfond på 440 mrd euro skal dobles, men det er ikke klart hvor pengene skal komme fra. En nedskrivning av gresk statsgjeld var nødvendig for at Hellas skulle være i stand til å betjene gjelden, men det viktigste for utviklingen i Hellas er at landet gjennomfører nødvendige reformer.

Det norske oljefondet er blitt trukket frem av utenlandske politikere som en mulig løsning på gjeldskrisen i Europa. Det må være helt klart at investeringer fra Statens pensjonsfond utland må skje på et forretningsmessig grunnlag, også på dette området.

Norsk økonomi kan tilsynelatende fremstå som uberørt av finanskrisen. Regjeringens statsbudsjett bærer lite preg av usikkerheten i Europa. Men for norsk konkurranseutsatt næringsliv er krisen alvorlig. De møter denne krisen med en tyngre ryggsekk enn sine konkurrenter. Lønnskostnadene i Norge er steget til ca 50 % høyere nivå enn våre handelspartnere, produktivitetsveksten er svakere i Norge og vi har mindre innovasjon. Det er nødvendig å innrette norsk økonomi slik at næringslivet er bedre rustet til å møte den internasjonale konkurransen og til å skape vekst.