Velferd som virker

Den rødgrønne valgseieren i 2005 markerte en ny retning i synet på valgfrihet, konkurranse og mangfold. Den rødgrønne løsningen har vært å presse private og frivillige ut. Den politikken har de tidvis håndtert pragmatisk – men altfor ofte firkantet ideologisk.

Kristin Halvorsen var på den pragmatiske siden da hun mer enn gjerne ville ha med seg private for å sikre barnehageutbyggingen. På andre områder har det vært strammere. For eksempel i helsesektoren, hvor ulike helseministre har lagt opp til en politikk som bit for bit har presset private alternativer ut både fra behandling og rehabilitering. Da lover det ikke godt når Audun Lysbakken som nyvalgt SV-leder erklærte at slaget om velferdsstaten skulle stå nettopp på helseområdet.

Mangfoldet kveles
I Trøndelag og Møre og Romsdal har man en velfungerende ambulansetjeneste. Uten noen forutgående konsekvensanalyse, er det bestemt at denne fra 2013 av skal utføres i offentlig regi. Ideologien har vunnet over det som i praksis har vist seg å fungere meget godt.
Få steder er et variert og mangfoldig tilbud nyttigere enn når det gjelder barnevernstjenester. Likevel har det over flere år blitt ført en politikk hvor gode private tilbud legges ned og erstattes av offentlig drevne tilbud. I en rapport til Barne- og likestillingsdepartementet i november i fjor, fastslår revisjonsselskapet PWC: ”Store offentlige barnevernsinstitusjoner har ikke klart å erstatte et mer differensiert tilbud med private aktører”.

For meg er konkurranse et virkemiddel. Målet er bedre kvalitet, brukeren i sentrum og et mer mangfoldig tilbud. Mennesker er ulike, har ulike behov og kan ha ulike oppfatninger om hva som er et godt tilbud, og det enten man behøver hjemmehjelp, hjelp fra barnevernet eller rehabilitering etter operasjonen.

I dag ler vi av 80-tallets motstand mot forbrukervennlige åpningstider og konkurranse i eteren. Langt ut på venstresiden innrømmer man at det var bra Kåre Willoch & co vant den ideologiske fighten. Tro hvordan vi om 20 år vil se tilbake på den debatten vi har i dag?
Kampen for mangfold og økt kvalitet på offentlig finansierte velferdstilbud er ikke mindre viktig enn forbrukernes rettigheter var på 80-tallet.

Idealister i velferden
Ved starten av forrige tiår lyktes vi med å få redusert helsekøene kraftig. Den positive utviklingen snudde etter regjeringsskiftet i 2006, og i dag står 280.000 mennesker i helsekø – det er 80.000 flere enn i 2006.

Utfordringene i helsepolitikken er naturligvis kompliserte, men det er vanskelig å komme bort fra at Stoltenberg-regjeringens ”private allergi” har virket negativt inn. Det holder ikke å bytte helseminister jevnlig – det er helsepolitikken som må endres.
Det er dårlig bruk av ressurser å bygge opp offentlige tilbud for å overta oppgaver som private og frivillige utfører på en god måte. Vel så viktig er det at mangfoldet kveles – køene vokser og vi mister viktige, alternative tilbud.

Innovasjon og nyskaping i offentlig sektor er viktig. Dessverre må nytenkende ansatte ofte ut av offentlig sektor for å få friheten til å realisere nye og bedre tilbud. Et eksempel er Friskvernklinikken i Asker. I det offentlige har psykiatri og somatikk tradisjonelt blitt behandlet hver for seg. Friskvernklinikken erkjente at disse ofte henger sammen, og etablerte for et tiår siden en poliklinikk for både rygg og psykisk helse.

Alle gode krefter
I Fredrikstad behandler Capiosenteret spiseforstyrrelser med mer suksessfylte metoder enn det som er vanlig i helseforetakene. Enkelte foreldre opplever denne forskjellen så viktig at de betaler hundretusener for at deres barn skal få behandling når det regionale helseforetaket insisterer på å fortsette med metoder som ikke virker.

I Trondheim møtte jeg for noen år siden den nye styreren for et sykehjem som var blitt rekommunalisert etter en tid med privat drift. De privatdrevne sykehjemmene hadde vært svært populære og holdt høy kvalitet. Jeg spurte om de ville videreføre de nye driftsformene. Ja, svarte han, den nye driftsformen var faktisk så vellykket at de ville innføre de samme prinsippene også i andre kommunalt drevne sykehjem.

Dette er eksempler på hvordan mangfold bidrar til fornyelse og økt kvalitet i velferden. For meg er private og frivilliges idealisme nyttige både for å skape gode tilbud og for å inspirere offentlig sektor.

I arbeidet for bedre og mer individuelt tilpasset velferd behøver vi nemlig alle gode krefter med på laget!

Dette innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 25. april 2012

De som er utenfor

Søndag snakket jeg om de rundt 600 000 nordmennene i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet i min tale til Høyres sentralstyre – om hva som kan gjøres for at færre faller utenfor, og hva som kan gjøres for å hjelpe dem som allerede er utenfor tilbake inn. Det er tydelig at dette er et tema som engasjerer. Siden søndag har jeg fått mange henvendelser som kan bekrefte at alt ikke er som det skal, spesielt ikke i etaten som har som oppgave å hjelpe de som er utenfor inn i arbeidslivet – nemlig NAV.

Dette er alltid et vanskelig tema å snakke om. Mange av dem som i dag står utenfor arbeidslivet vil føle seg mistenkeliggjort. Mange vil føle at de settes i bås som snyltere og unnasluntrere. Mange vil føle seg støtt over implikasjonen om at de ”egentlig” kunne vært i arbeid.

La meg si med en gang: Det er ikke poenget mitt, tvert imot. Som jeg også sa i talen er det svært mange som er for syke til å jobbe, uansett hvordan man snur og vender på det. En del av disse har åpenbare fysiske funksjonsnedsettelser, men en del har også mindre synlige årsaker til at de er utenfor arbeidslivet. Om disse blir mistenkeliggjort er dette synd, og jeg har ikke noe ønske om å bidra til det. Alle som ikke kan jobbe skal få en solid og anstendig trygd, og ikke skamme seg over det.

Likevel er dette et viktig tema å snakke om. En fjerdedel av den voksne befolkningen står utenfor arbeidslivet. Det er først og fremst trist for dem det gjelder – de får ikke delta i det gode sosiale fellesskapet som de aller fleste norske arbeidstakere opplever på arbeidsplassen, og får heller ikke oppleve den frihet det er å være selvforsørget. I tillegg er det en stor samfunnsøkonomisk utfordring: den norske velferden forutsetter at alle som kan bidra, bidrar. Det er langt mer avgjørende at vi er mange som skatter, enn at skattenivået holdes på dagens nivå.

For det er mange som faller i en mellomposisjon mellom dem som er helt friske og deltar i arbeidslivet, og dem som er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. Denne gruppen – spesielt de unge – har vi en plikt til å følge opp bedre, og ikke sende dem ut i et liv med uføretrygd.

Dette er ingen teoretisk problemstilling. I februar kunne vi lese på kronikkplass i Aftenposten om Elin Naper, som gjerne ønsket å komme i jobb, men som følte hun møtte en vegg i kontakten sin med NAV. Som hun skrev: ”Mange av oss kunne nok jobbet heltid eller deltid i løpet av yrkesaktiv alder, bare vi fikk relevant støtte i noen få, avgjørende år først.” Naper er langt fra den eneste som føler det slik, noe et stort antall henvendelser jeg har fått opp gjennom årene bekrefter. Å hjelpe de som er i en slik situasjon er en investering vi ikke har råd til å være foruten.

Samtidig har jeg ikke noe mål om å henge ut NAV, og spesielt ikke dem som jobber der. Arbeids- og velferdsetaten har mange, mange dyktige medarbeidere som gjør en stor innsats med å forvalte våre felles velferdsordninger. Men dessverre har vi ennå ikke et NAV som er det navet i velferdssystemet som det burde være. Det er politikernes ansvar.

Hva er så løsningen?

For det første må vi sikre at så få som mulig får behov for å oppsøke NAV i det hele tatt. Veien dit går gjennom en god skole som fanger opp de med behov for ekstra hjelp på et så tidlig oppfølgning som mulig. Gjennom en videregående skole som ikke tvinger alle til å gå gjennom et studieforberedende løp når det de egentlig ønsker er et praktisk rettet arbeid. Gjennom et bedre helsevesen, som ikke minst behandler psykiske lidelser raskere og bedre enn i dag. Psykiske lidelser er en hovedgrunn til uføretrygding blant de som er under 40 år, de kan avhjelpes, mestres og faktisk behandles slik at man kan leve godt med , eller helt uten en psykisk lidelse i et langt og aktivt liv, men da må man få hjelp tidlig nok.

For det andre må de som oppsøker NAV bli satt i aktivitet så snart som mulig. Det gjelder spesielt de unge. For eksempel kan en funksjonsfrisk sosialklient – altså ikke en som er trygdet fordi han eller hun er arbeidsufør eller syk, men en funksjonsfrisk ungdom som ikke jobber – få arbeid av kommunen. Kommunale plener må klippes. Snø må måkes fra eldres inngangsdører. Gågater må ryddes. Det er nok av arbeid som må gjøres. Dette er gode alternativer for dem som venter på arbeidsrettede tiltak eller utdanning. Det holder deg i aktivitet og holder oppe arbeidsmoralen.

De som har fysiske eller psykiske utfordringer må på sin side få god og tilrettelagt oppfølging slik at de kan komme seg ut i arbeidslivet. Vi må ikke ha et system – som det er tendenser til i dag – der man nærmest blir tilbudt uføretrygd på 18-årsdagen hvis man har en diagnose. Vi kan heller ikke fortelle en 24-åring med psykiske problemer at hun aldri skal kunne jobbe – som er det man i praksis gjør når man gir en ung person uføretrygd. Hvem vet hva situasjonen vil være når hun er 34 eller 44? Målet må jo være at vedkommende skal bli frisk!

For det tredje må arbeidslivet tilrettelegges for de som ikke er A4 hverken når det gjelder bakgrunn eller helse. Vi trenger et åpent, tolerant og raust arbeidsliv som er villig til å gi alle en ny sjanse. Derfor er jeg glad for at Attføringsbedriftene og NHO har gått sammen om prosjektet ”Ringer i vannet”, som har som mål å formidle dem som er i ytterkanten av arbeidslivet inn i jobb. Samtidig må også staten følge opp. Det er derfor Høyre, i vår arbeidslivspakke for 2012, satset flere hundre millioner mer enn regjeringen på lønnstilskudd og arbeidstrening i arbeidslivet.

Det finnes ingen enkle løsninger på de problemene vi står ovenfor, hverken når det gjelder NAV eller når det gjelder alle de som ufrivillig står utenfor arbeidslivet. Men at det ikke finnes enkle løsninger er ingen unnskyldning for å ikke foreta seg noe. Det er bare å sette i gang.

På tide å følge handlingsregelen?

Det viktigste med handlingsregelen, er ikke hvor mange oljekroner vi skal bruke. Det viktigste er å sikre at pengene går til tiltak som kan styrke norsk konkurransekraft. Dessverre gjør de ikke det i dag.

I dag tenker mange på handlingsregelen som en regel for å begrense pengebruken. I 2001 var bekymringen snarere den motsatte, nemlig om handlingsregelen kunne føre til overdreven pengebruk. Både Høyre og Arbeiderpartiet avviste dette, fordi vi var enige om intensjonen: Å investere på en måte som styrket for norske bedrifters konkurransekraft.

Avkastningen fra det som i dag heter Statens pensjonsfond utland skulle brukes til vekstfremmende skattelettelser og investeringer i forskning, utdanning og samferdsel. På den måten ville oljepengene bidra til nye jobber, sterkere bedrifter og nye inntekter for å trygge velferden. På sikt kunne kloke investeringer faktisk gjøre det unødvendig å tappe av pensjonsfondet.

I noen år klarte vi å holde oss til dette, men siden 2005 har utviklingen gått gal vei.

Trygge velferden
Det er velkjent at bondens ideal er å gi gården videre i litt bedre stand til neste generasjon enn man selv overtok den i. Det samme idealet lå til grunn for handlingsregelen. Vi skulle ikke tappe for mye av formuen, men bruke rikdommen til å bygge landet.

I 2012 bidrar Statens pensjonsfond utland med 120 milliarder kroner til statsbudsjettet. Det er mye på ett år, og veldig mye over tid. Har så Norge det siste tiåret har gjort et krafttak for å skape mer innovasjon og nyutvikling? Har norske bedrifter fått lavere transportkostnader? Svaret er nei.

Når det gjelder vekstfremmende skattelettelser, er svaret nesten dogmatisk – det å fastholde skattenivået fra 2004 er blitt et mål i seg selv. Det positive er at de rødgrønne med det i hvert fall anerkjenner at sentrum-/Høyreregjeringens skattelettelser var riktige og samfunnsnyttige.

Siden 2005 har vi hatt stadig flere oljekroner til disposisjon i statsbudsjettet. Dessverre har ikke dette først og fremst ført til investeringer for økt konkurransekraft. Ifølge NHOs økonomibarometer blir oljen stadig mer dominerende i norsk økonomi. Dermed blir vi enda mer avhengige av oljesektoren, mer sårbare for svingninger i oljeprisen og får færre ben å stå på som nasjon. Det blir dermed vanskeligere å omstille økonomien når aktiviteten i oljesektoren avtar i fremtiden.

Fordi regjeringen øker forbruker fremfor å investere for vekst og nye jobber legger de grunnlaget for større forpliktelser i fremtiden, med mindre mulighet til å innfri.

Investeringer for fremtiden
Norge klarer seg godt i et Europa hvor mange land sliter med gjeld og en farlig stor arbeidsledighet. Vi skal glede oss over nettopp dét, for arbeidsledighet er både fryktelig for den enkelte og et misbruk av menneskelige ressurser. Men dette må heller ikke bli en hvilepute. Snarere bør vi være ydmyke og forsøke lære av land som har taklet utfordringene bra uten drahjelp fra store petroleumsinntekter.

Tre land nær oss er verdt å nevne: Sverige, Finland og Tyskland. Alle tre har god orden i økonomien og taklet finanskrisen på en måte det står respekt av. Finland er beundret for sine solide resultater i skolen, og både Tyskland og Sverige har benyttet skattelettelser for å skape ny vekst. Veksten i privat sysselsetting nå er langt sterkere i Sverige enn i Norge.

Disse landenes politikk er i tråd med det Høyre har tatt til orde for i våre alternative statsbudsjetter, nemlig tiltak for å styrke norsk konkurransekraft. For meg blir det en viktig oppgave for en ny, borgerlig regjering å snu bruken av pengene over fra forbruk til investeringer for fremtiden. De borgerlige partiene har ulike hjertesaker, men jeg ser samtidig at vi alle peker i riktig retning når det gjelder dette spørsmålet.

Tilbake til handlingsregelen
For få uker siden stilte sentralbanksjef Øystein Olsen spørsmål ved om vi burde endre handlingsreglen. Jeg synes spørsmålet fortjener å bli diskutert. For eksempel må vi huske at selv om Statens pensjonsfond utland forvalter mye penger, har mange andre land langt større privat sparing enn det vi har.

Men det største problemet er at bruken av oljepengene har blitt så annerledes enn det vi for et drøyt tiår siden var enige om. Jeg er altså mest av alt opptatt av hvordan vi bruker rikdommen.

Et viktig grep vil være å synliggjøre i statsbudsjettene hvordan avkastningen fra Statens pensjonsfond utland benyttes og hvorvidt dette bidrar til å styrke konkurransekraften.

Det vil i seg selv være en nyttig informasjon, men enda viktigere: Det vil være en klar påminnelse om hva Høyre og Arbeiderpartiet har vært enige om når det gjelder hva oljepengene skal brukes til.

Kvalitet og skreddersøm

De siste 15 -20 årene har en viktig utfordring for helse- og velferdssektoren vært at pasienter og hjelpetrengende har opplevd dårlig koordinering og fragmenterte beslutningsprosesser. Jo mer sammensatt og komplisert sykdommer og hjelpebehov er, jo dårligere oppleves hjelpetilbudene å fungere for mange. Enkelt beskrevet er det en verkebyll.

Det er mye bra i helse- og velferdssystemet vårt. Akutt sykehusbehandling er på høyt nivå, med internasjonalt høy overlevelsesfrekvens. Vi har gode sosiale ordninger, sykelønn, hjelpetiltak og så videre. Likevel opplever ofte de som har mer sammensatte og litt uklare sykdommer og hjelpebehov et komplisert system som gjør dem til kasteballer.

Utgangspunktet for mange store reformer de siste årene har nettopp vært å få gjort noe med dette problemet.  både starten på Nav-reformen og Samhandlingsreformen hadde sitt utspring i at man ville gjøre noe for disse gruppene.

Da Bondevik II -regjeringen først skisserte det som ble Nav-reformen, beskrev Høyres sosialminister Ingjerd Schou det som en reform for «skreddersøm» rundt den som trengte hjelp. Tiltakene skulle bygges rundt den enkeltes hjelpebehov, den hjelpetrengende skulle ikke presses inn i et etablert tiltakssystem. Det viktigste tiltaket var ikke omorganisering av etater med 15.000 ansatte, men å endre kultur og arbeidsform. For å få bedre  sammenheng, ble både rett og plikt til en individuell plan lovfestet.

På samme måten startet man på slutten av nittitallet å lete etter virkemidler for å sikre at pasienter ved  sykehusene skulle oppleve at utredning og behandling skulle henge bedre sammen, at man internt skulle samhandle bedre. For å få dette til, ble det vedtatt i forskrift at hver enkelt pasient skulle få oppnevnt en pasientbehandlende lege. Denne legen skulle sikre koordinering og informasjon mellom ulike deler av  behandlingsløpet.

I flere år har jeg i møter med pasient- og brukerorganisasjoner, ansatte i sykehus, rustiltak, ettervern og rehabiliteringsinstitusjoner uskyldig spurt litt om hvor mange som har fått en pasientbehandlende lege, eller hvor mange som har individuell plan. For noen år siden, da Bjarne Haakon Hansen var arbeids- og sosialminister, spurte vi også om departementet visste hvor mange som fikk en individuell plan. Svarene har vært nedslående. Sykehusene og foretakene innrømte blankt at pasientbehandlende lege praktiserte de ikke, og individuell plan er mer unntaket enn regelen i Nav-systemet.

Talende nok viste det seg at departementet ikke hadde oversikt over hvor mange som får individuell plan. Da Stortinget i fjor behandlet samhandlingsreformen, forsvant regelen om pasientbehandlende lege. Nå blir det i stedet en sykepleier som skal forsøke å koordinere.

Det kan sikkert være like bra, det viktige er at koordineringen fungerer. Det er i mikroperspektivet, møtet mellom brukeren og hjelpetilbudet, pasienten og helsevesenet, at testen på om vi skaper bedre kvalitet skjer. Det er der kronisk syke lærer å mestre og leve med sykdommen, det er der vi motiverer flere til å komme tilbake til et mer aktivt sosialt og arbeidsdeltagende liv – det er kort sagt der den virkelige kvaliteten i velferdssamfunnet vårt oppstår.

Vi politikere oppfatter det ofte som mer visjonært å fokusere på de store reformene, snu opp ned på organisasjonskart, sette stempel eller merkelapp på en reform. Store reformer er tidkrevende, skaper  innovervendte organisasjoner, og på kort sikt som oftest dårligere fremfor bedre kvalitet.

I første fase ble Nav ikke skreddersøm, men store organisasjonsomlegginger, lange saksbehandlingstider og mindre kvalitet for dem som hadde størst problemer. Nå, syv år etter starten, må vi over i den fasen hvor kvaliteten og skreddersømmen kommer på plass.

I samhandlingsreformen er vi på vei til å kjøre oss inn i feil spor, hvor fokus er på hvem som tar regningen, fremfor kvalitet og individer. Vi kan ikke bruke syv år på å komme på rett spor her. Veien dit går gjennom at alle virksomheter som tilbyr helsetjenester, må drive systematisk lærings- og forbedringsarbeid. Kvalitetsmåling er en viktig del av dette. Det forutsetter at ledelsen integrerer forbedring og kvalitetsmåling i kulturen.

Den kulturendringen må alle ledd i helsemyndighetene være med på, og et særlig ansvar hviler på dem som sitter på toppen av helsedepartementet. Kvalitet dreier seg ofte om hvordan kultur og ledelse fungerer, det er noe som dyrkes frem og vanskelig kan vedtas av politikere, og det tar tid.

 Å flytte bokser i organisasjonskart og å omorganisere virker handlekraftig, men gir nødvendigvis ikke de resultatene man har som formål Jeg tror tiden er inne for å tro mindre på de store reformene og mer på de gode metodene.

Vi trenger mer midtrekkverk

Tilfeldigvis holdt både samferdselsminister Kleppa og jeg innledninger på fylkesårsmøter i helgen, og begge hadde trafikksikring som ett av temaene. Høyre la frem en egen plan for trafikksikkerhetstiltak før sommeren i fjor. Den følger opp den klare og tydelige prioriteringen Høyre har hatt av trafikksikkerhet de siste årene. Statsråden ønsker at også smalere og mindre trafikkerte veier enn kan sikres, noe Høyre har ment lenge. Men det alene er ikke nok.

169 personer ble drept i trafikken i 2011. Dette er færre enn tidligere og en positiv utvikling. Men vi kan aldri nå nullvisjonen hvis ikke vi gjør noe med veiene også. Når uhellet først er ute, kan en front-mot-front-kollisjon bare hindres med midtdelere. 41 prosent av alle trafikkdrepte i 2010 omkom i møteulykker. 33 prosent omkom i utforkjøringsulykker. Ordentlige veier kan hindre dette.

Midtdelere er et av de viktigste tiltakene for å hindre møteulykker. Derfor vil Høyre senke terskelen for å bygge midtdelere. I dag er denne 8000 ÅDT (kjøretøy per døgn). I perioden 2013-2024 vil vi i vår trafikksikkerhetsplan bygge midtrekkverk på veier over 6000 ÅDT. På langt sikt vil vi ha midtrekkverk på veier over 4000 ÅDT.

For å nå dette målet vil vi blant annet:
- Utruste eksisterende veier med midtrekkverk, gjerne med bredere veiskuldre
- Utvide og utruste eksisterende veier til trefelts vei (2+1 m/midtrekkverk)
- Bygge ”smal firefelts vei” – som en mer praktisk løsning enn å bygge en ”full” motorvei klasse A.

Hva var så samferdselsministerens budskap i helgen? I følge avisene har Kleppa bedt Vegdirektoratet sende et forslag om endring i retningslinjene ut på høring. I forslaget legges det opp til at midtrekkverk skal bygges der trafikken i et gjennomsnittsdøgn er på mer enn 6.000 ÅDT.

Det er flott at samferdselsministeren nå kommer etter og øker antallet veier som skal ha midtrekkverk. Men spørsmålet vil fortsatt være om når dette kommer. Tempoet i utbyggingen er nemlig meget sakte.

I 2012 planlegger regjeringen å bygge 17 km midtrekkverk. Det er ikke spesielt imponerende, spesielt når vi vet at de tar inn rundt 6 mrd. kroner i bompenger for å finansiere veiene.

I Nasjonal Transportplan 2010-19 erklærte regjeringen at “750 km riksveg blir utbetra med midtrekkverk og andre mindre trafikktryggleiksutbetringar”. Denne målsettingen kommer til å bli underoppfylt.

I perioden 2010–2013 var det planlagt å etablere midtrekkverk på 93 km riksvei med to eller tre felt. Men i samme periode ønsker regjeringen også å etablere såkalt ”forsterket midtoppmerking” i form av “oppmerket sperreområde, midtmarkering eller rumleriller” på 183 km riksvei. Jeg synes det er svært positivt med alt som bedrer trafikksikkerheten, men dette er ikke et tiltak som fysisk skiller kjørebanene.

På fire år har de bygget i snitt 27,5 km midtrekkverk årlig, og 50,5 km i snitt årlig med “midt-tiltak”. Det er nå seks år igjen av NTP 2010-19. Skal resten av “tiltakskvoten” frem mot 2019 gjennomføres som bygging av fysisk midtrekkverk, må Regjeringen bygge 73 km midtrekkverk årlig.

Det betyr at Regjeringen nesten må tredoble dagens utbyggingstempo for å komme i mål. Det klarer de neppe, hvis de ikke skal redefinere midtrekkverk til og andre tiltak som ikke fysisk skiller motgående trafikk?

Så helgens gode nyhet fra Kleppa har liten verdi hvis ikke tempoet skrus betydelig opp. Vi har vært klare med penger til midtrekkverk i våre alternative statsbudsjetter. For perioden 2010-2019 har Høyre ønsket å bruke 15 mrd. kroner mer på vei enn regjeringen. For meg er ikke midttiltak et spørsmål om definisjoner – men et spørsmål om faktisk å prioritere bygging av flere, bedre og tryggere veier.

 

Vi kan hjelpe

Liberia er gjort kjent for nordmenn flest ved at landets president Ellen Johnson Sirleaf og fredsaktivist Leymah Gbowee høsten 2011 mottok Nobels Fredspris i Oslo. Landet har vært preget av krig i over to tiår før den sivile ikke-voldelige motstanden førte til forhandlinger, fredsavtale og demokratiske valg. Tross sin fattigdomm viser Liberia medmenneskelighet og gir hjelp til tusener av flyktninger fra nabolandet Elfenbenskysten. Det skulle bare mangle at ikke vi i Norge, med verdens høyeste levestandard, også skulle hjelpe de i nød.

I høst besøkte jeg flyktningleirer i Liberia for å gjøre opptak til TV2s Artistgalla. Dette er en innsamlingsaksjon hvor inntektene går til Flyktninghjelpens arbeid for barn på flukt fra krig og konflikt. Krigen i Liberia er over, men landet sliter med gjenoppbygging, inkludering og forsoning. Samtidig kommer det i dag det tusenvis av menn, kvinner og barn på flukt fra nabolandet, Elfenbenskysten, hvor en brutal borgerkrig herjer. Totalt er over en million ivorianere på flukt. I Liberia har mange funnet en form for trygghet ved å søke husly hos fremmede mennesker som tar vare på dem eller søkt tilflukt i flyktningleirer.

De voldelige urolighetene har pågått i Elfenbenskysten i over et år nå, men konflikten har pågått siden 2002. Krigen blusset opp etter at den sittende presidenten nektet å gå av etter å ha tapt presidentvalget november i fjor. Prisen betales av uskyldige sivile og rammer i særdeleshet av barna. De ankommer flyktningleirene i hundretalls – mange av dem alene eller sammen med søsknene. Foreldrene er trolig drept, men svært få vet noe sikkert. Det er hjerteskjærende. På globalt nivå er over 22 millioner barn på flukt. Disse barna har alle odds mot seg og mange kjemper en daglig kamp for å overleve.

Millioner av mennesker er på flukt, og Norge er en viktig og stor aktør i verdens nødhjelpsarbeid. Dette skyldes ikke bare at staten er en stor bidragsyter, men også fordi vi har en frivillig giverglede i Norge. I tillegg til norsk støtte mottar organisasjonene støtte og store bidrag fra mange andre land.  Det forplikter organisasjoner som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen til å bruke pengene til det beste for mennesker i nød. Etter hva jeg har erfart gjør de akkurat det. Når krisen inntreffer og humanitære katastrofer oppstår fungerer organisasjonene godt. De gir trygghet, tak over hodet og midlertidig hjelp til konflikten eller katastrofen er over.

Under borgerkrigen i Liberia var nesten en million liberiere flyktninger i Elfenbenskysten. Nå er 160.000 fra Elfenbenskysten flyktninger i Liberia. Alle de fire landene i regionen, Liberia, Elfenbenskysten, Sierra Leone og Guinea henger tett sammen og har opplevd flyktningstrømmer mellom seg på grunn av interne kriser og konflikter. Dette gjør landene avhengige av hverandre da hvert enkelt land kan påføre sine naboland en rekke problemer. 14 år med barnesoldater og systematisk voldtekt ble brukt i krigføringen har medført en voldsspiral i Liberia som særlig rammer kvinner og barn. Derfor er det avgjørende at når man i tidligere borgerkrigsherjede land får i gang økonomisk vekst og jobbskaping tidlig. Med store menger av arbeidsledige menn med soldaterfaring kan krigen lettere blusse opp. Eller som i Elfenbenskysten hvor tidligere barnesoldater fra Liberia rekrutteres som leiesoldater fordi de ikke har jobb i hjemlandet.

Derfor må den kortsiktige nødhjelpen gå over til verdiskapende bistand, slik at folk gis muligheten til å på fredelig og lovlig vis forsørge seg og sine familier. Men vi må også være kritiske hva type bistand som gis. Ikke all bistand har bidratt til vekst. Det kan faktisk gis for mye penger til enkelte land – for mye ukritisk bistand kan skape et usunt avhengighetsforhold som tar fokus vekk fra reell og bærekraftig verdiskapning.

Norge har internasjonalt et omdømme som en fredsnasjon og påkjemper for humanitært arbeid. Det har vi opparbeidet oss gjennom tiår under skiftende regjeringer. Dette engasjementet må videreføres uavhengig av hvem som sitter i regjering. Men det vil selvfølgelig være forskjeller. Høyre ønsker å konsentrere mere av bistandsmidlene på færre land, og vi vil i større grad fokusere innsatsen på de fattigste landene i Afrika.

Samtidig må vi erkjenne at bistand alene ikke kan skape varig velferdsutvikling. Globalisering og internasjonal frihandel er som regel langt kraftigere utviklingsmotorer enn bistand, men dette har i liten grad preget norsk bistandspolitikk. Å bedre utviklingslandenes muligheter til å delta i den globale økonomien er en forutsetning for å bringe mennesker ut av fattigdom på varig basis. Handel og økonomisk vekst er de sterkeste drivkreftene for å hente mennesker varig ut av fattigdom. Det er viktig å huske på at drivkraften ligger hos det enkelte mennesket. Den drivkraften må bistand stimulere, ikke kvele.

I Liberia så jeg et inspirerende eksempel på hva kreativitet og skaperevne kan bety. I en flyktningleir var det en mann som hadde livnært seg som kunstner i Elfenbenskysten. Som flyktning hadde han ikke annet å gjøre enn å oppholde seg i leiren, helt inntil en gutt i naboteltet hadde brukket benet og måtte få gips. Etter at benet var behandlet var det igjen ubrukt gips som denne kunstneren spurte om han kunne få. Denne brukte han til å lage en dalmatiner som han dekorerte med sorte prikker fra sotet i bålet sitt. De ansatte i leiren ble så imponert over gipshunden at de sørget for å skaffe han mer gips å bruke. Noen måneder senere hadde han skapt en hel dyrepark av gips der barn i leiren kunne leke. I tillegg lagde han mindre gipsfigurer som han solgte til hjelpearbeidere og andre besøkende. Selv ikke etter å ha blitt drevet på flukt, søkt ly i en leir midt i jungelen og leve på et eksistensminimum av mat var nok til å stoppe denne mannens skaperevne. Mennesket er skapende vesener. Derfor må vi også gi alle, også fattige og fordrevne, muligheter til å bruke sine evner til å forsørge og realisere seg. Nødhjelp og bistand skal ikke bare hindre død og nød, men også skape liv og velferd.

Min kandidat til Nobels Fredspris

I dag går fristen for å nominere kandidater til Nobels fredspris ut. Som stortingsrepresentant har jeg det privilegium å kunne foreslå et eller flere navn jeg mener vil være en verdig vinner. Det er et privilegium jeg pleier å benytte meg av. I år har jeg nominert Svetlana Aleksejevna Gannusjkina og bevegelsen Memorial. Her er begrunnelsen, slik jeg har beskrevet det i brevet jeg har sendt Nobelkomitéen:

Jeg ønsker med dette å nominere den russiske menneskerettighetsaktivisten Svetlana Aleksejevna Gannusjkina og bevegelsen Memorial til Nobels fredspris for 2012.

Striden mellom diktatur og demokrati i Russland har hatt betydning for fred og sikkerhet i vår del av verden i århundrer. Tsarriket førte en brutal ekspansjonspolitikk i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Sovjetstaten sto bak enda grusommere forbrytelser, også mot sin egen befolkning. Et stabilt og demokratisk Russland, bygget på rettsstatsprinsipper og respekt for menneskerettighetene ville derimot kunne gi viktige bidrag til fred og stabilitet.

Etter Sovjetunionens oppløsning så mange med optimisme på muligheten for et fullt ut demokratisk og fritt Russland, men utviklingen har dessverre gått i feil retning. Under dekke av å gjenreise den russiske statsmakten, har myndighetene de siste tolv årene tatt kontroll over domstolene, media, sivilsamfunnet og valgprosessene. De føderale og regionale parlamentene har i dag liten innflytelse.

Russiske myndigheter opprettholder samtidig en fiendtlig retorikk mot nabolandene og Vesten, og driver utstrakt historierevisjon. Skolebøkene skrives om; Stalin har fått sin renessanse. Konsekvensene av nåværende statsminister Vladimir Putins politikk har vært økonomisk vekst, men også innstramninger i grunnleggende rettigheter, overgrep i stor skala mot egne borgere i Kaukasus og økt spenning langs Russlands grenser.

Samtidig ser man motkrefter. Nærmest i det stille har det vokst frem betydelige politisk motkrefter i sivilsamfunnet og på internett. Opposisjonen har begynt å spire. Demonstrasjonene rundt parlamentsvalget 4. desember 2011 viste med tydelighet den folkelige motstanden mot dagens korrupte og autoritære regime, men i møtet med denne folkebevegelsen tyder tegn i opptakten til presidentvalget i mars i år på ytterligere innstramninger fra myndighetenes side.

I 1975 fikk den sovjetiske forskeren og dissidenten Andrei Sakharov Nobels fredspris for sitt arbeide for menneskerettigheter, fred og utvikling. Sammen med en annen Nobelprisvinner, Mikhail Gorbatsjov, spilte Sakharov en sentral rolle i den fredelige oppløsningen av Sovjetunionen, som innebar frihet for millioner av mennesker i Øst- Europa og gjenfødelsen av Russland som potensielt demokratisk stat. Selv om utviklingen i årevis har gått i feil retning, er det fremdeles noen som ivaretar arven etter Sakharov. I spissen for disse står Svetlana Aleksejevna Gannusjkina og bevegelsen Memorial.

Memorial ble stiftet i 1989 for å hedre ofrene for sovjetisk undertrykkelse. Mer enn tyve år senere arbeider Memorial fortsatt med å kartlegge menneskerettighetsovergrep i dagens Russland. Organisasjonen har betalt en høy pris for sitt arbeid. I november 2008 ble Memorials arkiver om GULag beslaglagt. Materialet ble senere levert tilbake, men myndighetenes budskap var klart: Historien er et statlig anliggende. Lederen for Memorials menneskerettighetssenter, Oleg Orlov, er gjenstand for en pågående straffesak.

I oktober 2006 ble den verdenskjente journalisten Anna Politkovskaja skutt og drept utenfor sitt hjem i Moskva. I juli 2009 ble Memorials mest profilerte medarbeider i Tsjetsjenia, Natalia Estemirova, bortført og drept. Av de tre kollegaene og venninnene er det i dag bare Gannusjkina som er i live.

Svetlana Gannusjkina (f 1942) grunnla Memorials menneskerettighetssenter i 1993, og leder organisasjonens arbeid for flyktninger. Hun har sittet i president Dmitrij Medvedevs menneskerettighetsråd, og har mottatt en rekke internasjonale priser. Hun er blitt truet på livet, men har ikke latt seg påvirke av trusler. Ordene Gannusjkina brukte i minnetalen til Anna Politkovskaja passer også på henne selv: ”Jeg tviler ikke på at Anna var redd – men begivenhetene omkring henne var så skremmende at den personlige frykten havnet i bakgrunnen, og ble mindre fremtredende.”

Jeg mener at en tildeling til Gannusjkina og Memorial vil gå inn i Nobelkomiteens tradisjon for å vise moralsk mot, og for se sammenhengen mellom respekt for menneskerettighetene og fred. Dette har kommet tydelig frem blant annet i tildelingene til Ossietzky, Sakharov, Dalai Lama og Liu Xiaobo. En pris til Gannusjkina og Memorial vil gi håp til alle som arbeider for fred, menneskerettigheter og demokrati i Russland i et avgjørende år for den videre utviklingen i landet. Prisen vil sende et sterkt signal til en ny russisk president, og kan, slik Sakharovs pris gjorde, på sikt bidra til fredelig utvikling og avspenning i vår del av verden.

Med vennlig hilsen

Erna Solberg