Kunnskapsvisjon for en kunnskapsnasjon

Denne artikkelen sto på trykk i Universitetsforlagets tidsskrift Klar Tekst Nr. 1/2013.

Alle er for kunnskap og ingen er i mot det. Derfor er det viktig å være tydelige på hvilke ambisjoner man har for kunnskapsnasjonen Norge. Min visjon er at vi sammen skal utvikle verdensledende universitetsmiljøer.

Det er vanskelig for et lite land som Norge å ha universiteter helt i verdenstoppen, men det er fullt mulig å oppnå verdensledende universitetsmiljøer innenfor teknologifag eller samfunnsfag. Landet vårt lever og skal i fremtiden alltid leve av kunnskap. Da trenger vi miljøer som bidrar til å løfte nivået på studentene, som hever kvaliteten på forskningen og som er med på å legge premisser for hvilke arbeidsplasser Norge skal bestå av i fremtiden.

Internasjonale universitetsrangeringer er ikke en hellig skrift for hva som er rett og galt med norsk høyere utdanningspolitikk. Like fullt er de viktige rettesnorer. Norges beste universitet på Times Higher Education, UiO, scorer dårligst på inntekter og samarbeid med næringslivet og undervisningskvalitet, og best på andel av internasjonale studenter og siteringer. Det er nyttig informasjon når vi skal utarbeide en strategi for hvordan vi skaper verdensledende universitetsmiljøer.

Politikerne kan gjennom å prioritere universitets- og høyskolesektoren i statsbudsjettet stimulere til bedre samarbeid med næringslivet. Vi vil derfor bevilge midler til flere næringsrettede doktorgradsutdanninger, vi vil styrke Skattefunnordningen som motiverer til FoU i bedriftene, og vi vil styrke arbeidet med de nasjonale næringsklyngene. I kombinasjon med å satse på gaveforsterkningsordningen tror vi dette vil skape et bedre klima for tettere kontakt mellom utdanningsmiljøene og næringslivet.

Det andre kritiske forbedringspunktet går på undervisningskvalitet. Jeg tror to ting er spesielt viktig for å heve den. Det ene er at vi øker bevilgningene til grunnforskning ved universitetene slik at ansattes tid ikke spises helt opp av oppdragsforskning. Målet må være at fokuset på betydningen av å yte god undervisning stiger. Det andre er at vi må forsøke å omsette en høy andel internasjonale studenter til en høy andel toppkvalifiserte internasjonale forskere. Det vil nærmest automatisk øke undervisningskvaliteten, og det vil tilføre forelesermiljøet nye impulser.

For at en visjon skal omsettes i virkelighet og resultater er det viktig at myndigheter, akademia og næringsliv samles om den. Bedre høyskoler og universiteter vil være bra for kunnskapssektoren, skape nye arbeidsplasser og i sum være med på å sikre velferdssamfunnet i fremtiden. Derfor håper jeg vi kan jobbe i fellesskap med å skape verdensledende universitetsmiljøer.      

Legen rett hjem

Denne kronikken stod på trykk i min spalte i DN Lørdag 2.mars.

Voksende helseutgifter gjør at flere land omstiller helsevesenet til en moderne virkelighet. I Norge er det fortsatt det tradisjonelle legebesøket som dominerer.

Flere tiårs vekst i helseutgiftene tvinger flere land til å modernisere helsetjenestene. I Norge har en vellykket økonomi hindret massive kutt, men voksende helsekøer viser at også vi har behov for å ta i bruk nye verktøy.

Det tradisjonelle helsevesenet baserer seg på at pasienten oppsøker legen fysisk. Systemet kommer fra én tid hvor både forventingene til, og tilbudet fra helsevesenet var helt annerledes. Tiden er inne for å tenke nytt rundt hvordan vi kan modernisere helsetjenesten. Vi må ta i bruk mulighetene IKT gir oss, og sende legen hjem i stua digitalt.

Én helseregion i England, NHS Northamptonshire, har etablert en ny behandlingsvei for diabetespasienter som handler om å flytte behandlingen fra legekontoret til hjemmet. Gjennom opplæring i kosthold, samtaler og overvåkning av blodsukkeret får pasientene større kontroll over sykdommen. Kontinuerlig kontroll har redusert antall komplikasjoner hos menneskene som er rammet. Færre komplikasjoner gir også lavere ressursbruk i helsevesenet, og utgiftene til diabetespasienter forventes å gå ned over 10 prosent.

Å flytte kontakten mellom lege og pasient fra legekontoret til elektronisk kommunikasjon er én global trend. Av mange teknologiske innovasjoner er kanskje felles kvalitetsportaler for alle sykehus med informasjon om ventetider, pasientskader og andel vellykkede operasjoner den mest suksessfulle. En slik løsning finnes ikke i Norge, men det vil Høyre innføre. Senest denne uken viste Aftenposten hvordan faren for infeksjon ved keisersnitt varierer mellom 0,6 og 9,8 prosent ved norske sykehus. Dette er informasjon som bør samles og alltid være tilgjengelig.

Det britiske helsevesenet gikk fra å være verst til å bli best i Europa på hjertekirurgi og behandling av hjerneslag – mye takket være måling og offentliggjøring av kvalitetsdata. De med dårligst resultater omskolerte seg, mens de med middels resultater fant frem til de beste og lærte av dem. I England har kvalitetsportalen NHS Choices åtte millioner unike brukere hver måned. I Stockholm bruker 40 prosent av innbyggerne svenskenes kvalitetsportal Vårdguiden månedlig. I tillegg har blant andre USA, Frankrike, Sveits og Tyskland ulike løsninger som gir innbyggerne sammenlignbar informasjon om helsekvalitet. Norge burde følge etter.

Før jul la regjeringen frem to stortingsmeldinger om helse: Én om helse- og omsorgssektoren i sin helhet og én om digitale tjenester med vekt på én journal per pasient. Regjeringen skriver at pasienten og brukerne må være i sentrum for å løfte kvaliteten. Dessverre er det høyst uklart hvilken kvalitetsportal regjeringen ønsker, hva som skal måles, og når og hvordan det skal gjøres det tilgjengelig for innbyggerne.

Regjeringen skal ha honnør for arbeidet med å finne løsninger som gir pasienten én felles journal som alle delene av helsevesenet skal ha tilgang til. Det vil forenkle kommunikasjonen i helsevesenet, spare tid og ressurser, og viktigst av alt: Redusere pasientskader. Men vi trenger flere nye IKT-løsninger inn i helsevesenet. Digital kommunikasjon med legen og kvalitetsportal for sykehusene er tilgjengelige løsninger vi burde ta i bruk og tilpasse norske forhold umiddelbart.

Det byråkratiske svaret på hvorfor det tar tid å implementere ny teknologi er den høye investeringskostnaden. Det er vanskelig å finne rom innenfor enkeltbudsjetter til tross for at investeringen vil tjenes inn igjen på få år. Derfor har Høyre i samarbeid med KrF, Venstre og FrP kommet med nye ideer og bedre løsninger for hvordan vi kan løfte IKT i helsevesenet. Helseforetakene kan ikke bære kostnaden alene, og derfor ønsker vi at staten skal stille tilgjengelig et fond på 10 milliarder kroner for å etablere en felles IKT-infrastruktur i helsevesenet over en periode på 5 år.

Status for informasjonssystemene i helsevesenet beskrives slik i Stortingsmeldingen om digitale tjenester: ”Mange systemer, liten integrasjon”. Valg av IKT-løsninger må derfor styres nasjonalt slik at systemene fungerer på tvers av helseforetak og mellom forvaltningsnivåene.

Helsepolitikk er ikke bare et spørsmål om kroner og ører – det er et spørsmål om prioritering av ny teknologi. I fremtiden vil det å bringe legen hjem i stua digitalt spare ressurser, men også gi menneskene i Norge et bedre helsetilbud.

Ta pasientene på alvor

Mange pasienter med medisinsk uspesifikke symptomer sliter i møte med det offentlige helsevesen. Vi trenger mer forskning og kunnskap for å gi dem et godt tilbud.

I Aftenposten 21. november har lege Anders Danielsen Lie en kronikk der han kritiserer meg for å engasjere meg for mer forskning på den flåttbarne sykdommen lyme borreliose, og behandling av denne.

Hvordan mitt ønske om mer forskning og kunnskap er blitt til et forsøk på, i Lies ord, å «påvirke norske retningslinjer for antibiotikabruk med udokumenterte, tendensiøse påstander» er umulig å forstå for meg. Da har han ikke lest referatet i saken.

La meg først slå fast dette: politikere er ikke, eller svært sjeldent, selv leger eller forskere. Vi har som mål å holde oss faglig oppdaterte, men skal ikke selv evaluere evidensen rundt komplekse enkeltsykdommer og –behandlinger.

Det vi derimot har et ansvar for er å bidra til at det foreligger tilstrekkelig forskning og at helsemyndighetene er oppdatert om hva som foreligger av evidens. Og vi har et ansvar for å være ombud for våre velgere og pasientene.

Sannheten er at mange pasienter i dag lever med diffuse sykdommer, der årsaken er vanskelig å spore, faglig omstridt og behandlingen ofte fraværende eller uten tilstrekkelig dokumentasjon.

Dette gjelder sykdommer som ME, fibromyalgi og lyme borreliose. Mange pasienter opplever alvorlige symptomer, men sliter i møte med et helsevesen som mangler kunnskap og kompetanse for å gi dem diagnose og behandling. Jeg har møtt mange av disse.

Men symptomene deres, enten det er smerter eller annet, er høyst reelle. Teoriene om hva som feiler dem er mange, og spenner fra at sykdommene er psykogene, til at de passer en biomedisinsk sykdomsforståelse, men at kunnskapen mangler.

Forskningen som er gjort på ME ved Haukeland universitetssykehus, der et kreftlegemiddel har ledet til bedring hos pasienter med ME, viser også hvordan tradisjonelle forståelser kan utfordres med ny forskning.

Det er lett å himle med øynene over tabloidmedienes flått-forsider i sommerhalvåret. Men mengden flått i Norge er økende. FHI anslår at mellom 2000 og 3000 får overført borreliose årlig. For dem som blir bitt av flått og rask kommer til behandling, er resultatene ofte gode. Men mange opplever først senere symptomer, og vet ikke alltid om flåttbitt er årsak. Slike tilfeller kompliserer. Disses møte med helsevesenet kan være tøft.

Sist gang Danielsen Lie var tilstede i Aftenpostens spalter, 4. oktober, hadde pipen en annen tone. Da skrev han om viktigheten av å lytte til pasienter, få alle til å føle seg velkomne i helsevesenet og frustrasjonen når man mangler et behandlingstilbud å gi dem. Det er synd sympatien ikke gjelder for de med diffuse lidelser.

Flåttsaken har kanskje vært mer politisert i utlandet, som Lie skriver, men mitt anliggende i denne saken har ikke vært noen av de ublu motivene han spekulerer i. Snarere har jeg ønsket en ting: mer kunnskap om og kompetanse om disse sykdommene, herunder borreliose. Det fortjener disse pasientene.

Dette innlegget stod på trykk i Aftenposten 28. november 2012

Vi skal være smartest

Høy produktivitet har vært en hovedårsak til at Norge har greid å kombinere høyt kostnadsnivå og sterk konkurranseevne. I perioden 2006 til 2011 har vi derimot hatt svakere produktivitetsutvikling enn våre handelspartnere. Norge trenger derfor en produktivitetskommisjon etter modell fra Danmark.

Danmark satte mars i år ned sin Produktivitetskomission som nylig la fram første delrapport. Funnene i rapporten vakte stor oppmerksomhet. Dersom Danmark hadde hatt tilsvarende produktivitetsutvikling som Sverige fra 1996 til 2011 ville de kunne innført gratis kollektivtrafikk eller bygd ni nye supersykehus – hvert år.

Vi trenger verken å svartmale eller skjønnmale Norges konkurranseevne. Det positive er at blant OECD-landene er det kun Luxemburg som har høyere BNP per innbygger oss. Det negative er at bare Island, Irland og Hellas har hatt svakere utvikling i produktivitet per arbeidstime enn Norge i årene 2009 til 2010.

Med et lønnsnivå 50 prosent høyere enn gjennomsnittet i EU er hvor mye vi evner å produsere per arbeidstime svært viktig. Et høyt lønnsnivå er et gode vi skal bevare, men dersom våre naboland blir smartere uten at vi blir bedre vil kostnadsnivået i Norge fort bli et problem.

Helt enkelt kan produktivitet forklares som hvor mye vi får ut av ressursene vi bruker til å produsere varer eller tjenester. Det betyr at dersom vi øker produktiviteten kan vi få mer velferd for skattebetalernes penger, eller vi kan ha samme velferdsnivå for en lavere kostnad på statsbudsjettet. Å forbedre produktiviteten er derfor ikke en snever debatt for økonomer – forbedring av produktiviteten vil gjøre Norge til et bedre land å bo i for alle.

Hva skal så en norsk produktivitetskommisjon se på? DN har gjennom en serie reportasjer og debattinnlegg belyst styringen av norsk offentlig sektor. Begrepet New Public Management har fått en kraftig ripe i lakken og vi kan få inntrykk av at måletyranniet i stat og kommune har gått på bekostning av kvaliteten på velferdstjenestene.

Hensikten med å dokumentere hva man gjør i offentlig sektor er å sikre at den leverer velferd. Men dersom målingen går på bekostning av tiden man bruker på å yte innbyggerne tjenester får vi negativ effekt på produktiviteten. Omvendt, dersom målingen gjør det enklere å planlegge arbeidsoppgavene til fordel for eldre, skolebarn og andre, så får vi positiv effekt på produktiviteten.

I Danmark jobber de nå med å finne ut om staten styres til det beste for innbyggerne. Tilsvarende øvelse kan vi med fordel gjøre i Norge. I DN 12.november forteller direktør for Meteorologisk Institutt, Anton Eliassen, hvordan etatens beredskap i etterkant av 22.juli-tragedien ble kontrollert av Riksrevisjonen. Ingen stilte spørsmål rundt evnen til å varsle ekstremvær, men derimot ble det fokusert på de ansattes kjennskap til oppmøteplass ved en evakuering. Kontrolleres da statlige etater til det beste for innbyggerne eller til det beste for Riksrevisjonen?

Produktivitetskommisjonens oppgave i Norge vil dermed være lik oppgavene som er gitt til den danske: Å komme med forslag til hvordan vi kan skape vekst i produktiviteten. Den første delrapporten Det handler om velstand og velfærd forteller hvordan de skal jobbe. Målet er ikke å hjelpe enkeltbedrifter eller enkeltskoler med forbedringsarbeid. Målet er å se på om samfunnet er skrudd sammen best mulig for å skape produktivitetsvekst.

På European Innovation Scoreboard ligger Norge under gjennomsnittet for 27 EU-land på evnen til å innovere, og langt under Danmark. Danskene skriver: En eventuell mangel på nytænkning er ikke tilfældig. Nytækning kan fremmes. Eller hemmes. Det avgjørende for å stimulere til innovasjon er om det brukes nok ressurser på forskning og utvikling og om det finnes tilgjengelig såkornkapital for å gi nye ideer liv. Like viktig er det at næringslivet ikke kveles av byråkrati og reguleringer.

Torsdag denne uken presenterte Høyre vårt alternative statsbudsjett. Der har vi prioritert over 1,5 milliard mer til høyere utdanning, forskning og utvikling, samt midler til påfyll av såkornfond. Tidligere i år fremmet de borgerlige partiene 30 felles forenklingsforslag for næringslivet. Målet er nettopp å styrke konkurranseevnen og sørge for at vi bruker mest mulig tid på å bygge landet for fremtiden, ikke bare rapportere for nåtiden.

Høyre er hele tiden på jakt etter nye ideer og bedre løsninger. Og det er akkurat hva en norsk produktivitetskommisjon vil gi oss.

Krystallnatten – hva kan vi lære?

Natt til i dag, fra 9. til 10. november, var det 74 år siden Krystallnatten i Tyskland og Østerrike. Det er verd en liten ettertanke i en uke hvor flere medieoverskrifter har vært knyttet til fremveksten av mer ekstremisme i Norge. Vi trenger en diskusjon om hvordan vi skal bekjempe ekstremisme og styrke holdningsarbeidet her hjemme.

For 74 år siden brukte de tyske nazistene en ung polsk jødes drap på en tysk ambassadeansatt i Paris til å regissere massive voldelige angrep på jøder og jødisk eiendom. Mer enn 1400 synagoger og forsamlingshus ble rasert. Butikker, leiligheter og gravsteder ble ødelagt. I løpet av kort tid ble flere hundre jøder drept og omtrent 30.000 jøder arrestert og sendt i konsentrasjonsleirer.

Krystallnatten er sett på som overgangspunktet fra diskriminering av jøder til den systematiske forfølgelsen som ledet til Holocaust.

Holocaust var konsekvensen av det mest ekstreme synet på menneskeverd vi har opplevd i moderne tid. Det er en humanismens mørkeste punkt, og må aldri bli plassert som en historisk hendelse vi kan legge bak oss. For nazistenes syn på jøder var ekstremvarianten av en mangeårig karikerende, fordømmende og negativ omtale av dem – også i Norge.

Når vi nå diskuterer hvordan vi skal stoppe fremveksten av ekstremisme – om den er islamistisk, anti- islamistisk, nynazistisk eller venstreradikal – er det viktig med både målrettede tiltak mot de som er i rekrutteringssonen, men også bredt holdningsskapende arbeid.

Et viktig tiltak er å sikre at historien om jødeforfølgelsene, menneskesynet de hadde og konsekvensene av dem, blir gjenfortalt og opplevd av hver ny generasjon av ungdommer i Norge. Dette gjelder ikke minst barn av innvandrere.

Jeg har selv opplevd hvordan små eksempler i historiene fra konsentrasjonsleirene gir den gjenkjennelsen til eget liv, som er nødvendig for å flytte lærdommen fra teori til en følelse som treffer under huden. Før sommeren fulgte jeg min datters klasse på tur til konsentrasjonsleirene Auschwitz og Sachsenhausen. Jeg så hvordan synet av en koffert fra en liten gutt som ble sendt rett i gasskammeret og haugene av hår som var barbert av før man ble gasset for å lage tekstiler for salg – krøp rett under huden på ungdom med brødre på samme alder. Ledsaget av en guide med evne til å omsette de brutale bildene til refleksjon om menneskeverd, diskriminering og omtanke for andre, så jeg en gruppe ungdomsskoleelever som fikk en helt annen forståelse.

Mange skoleklasser tar en slik reise, mens andre hverken har økonomi eller foreldre som kan stille opp. Det finnes heldigvis alternativer, og for eksempel i Oslo kan man besøke vårt Holocaustsenter eller det jødiske museet for å lære mer.

Høyre foreslo i Stortinget i fjor forsterkede tiltak mot ekstreme holdninger. Ett av forslagene var å lage et minnesmerke for 22.juli i tilknytning til Regjeringskvartalet som kunne være et undervisnings- og besøkssenter som et ledd i å bekjempe ekstremisme og vold. Jeg tror fortsatt det er en god idé. Det viktigste er uansett at historien ikke glemmes. De vonde minnene er vårt beste bolverk mot nye former for ekstremisme.

En tankevekkende reise

Pakistan er i sentrum av konflikter som påvirker hele regionen og verden, inkludert Norge. Et svakt styresett og naboskap med Afghanistan har gjort landet ustabilt og farlig. Etter én tre dager lang tankevekkende reise hvor jeg møtt interessante mennesker tror jeg like fullt at Pakistan kan oppleve økt velstand og respekt for menneskerettigheter – selv om det gjenstår mye arbeid.

Det er flere årsaker til at Pakistan er et viktig land å få på rett kjøl: Her bor mer enn 175 millioner mennesker som fortjener menneskerettigheter og et liv utenfor fattigdom. I tillegg spiller landet en svært sentral rolle i arbeidet med å skape fred og stabilitet i verden. Dersom Pakistan blir et sentrum for radikale grupperinger og internasjonal terrorisme slik Afghanistan opplevde, så vil det utgjøre en trussel mot hele verdenssamfunnet.

Tirsdag denne uken presenterte FN sin årsrapport for menneskerettighetssituasjonen i Pakistan. Gjennomgangen viste at det gjenstår mye arbeid. Svært mange blir bortført og henrettet av ikke-statlige aktører eller angrepet på grunn av religiøs tilhørighet. Journalister som utøver kritisk presse lever i konstant frykt. På Amnesty International sine landsider forsterkes uttrykket for en presset menneskerettighetssituasjon. På den andre siden er det færre politiske fengslinger fra myndighetenes side.

Menneskerettighetsaktivistene jeg møtte understreket at dette er et positiv resultat av fem år med demokratisk valgt regjering. Overgrepene utøves av mer ekstreme islamistiske grupperinger, og problemet er politiets og rettssystemets manglende oppfølging av disse bruddene på menneskerettighetene.

Slike ekstreme grupperinger slår til på det mest brutale vis. Det viser historien om Malala som har gått verden rundt. Hun er den 14 år gamle pakistanske jenten som ble skutt i hodet av Taliban fordi hun krevde utdannelse. Heldigvis overlevde hun og er på bedringens vei. Nå har hun blitt et symbol på hvor viktig utdanning er for å bedre kvinners stilling. For de unge jentene jeg møtte i Islamabad er Malala et forbilde og én pioner som sto opp for sin rett til å gå på skole. Også den fungerende lederen for Senatet i Pakistan, Sabir ali Baluch, fortalte meg at denne grusomme hendelsen kan bety at flere jenter nå vil få den utdanningen de har krav, og at kampen mot terrorisme vil forsterkes. På tross av dette stemningsskiftet må vi fra den vestlige verden fortsette å legge trykk på styresmaktene i Pakistan for å sikre menneskerettigheter og jenters rett til skolegang.

Heldigvis finnes det lyspunkter i en tid med dystre nyheter fra Pakistan. Erfaringer fra andre land har vist at forsvaret av menneskerettighetene blir bedre når man åpner seg for omverdenen. Pakistan er på 107.plass i Verdensbankens rangering av hvor lett det er å drive forretninger i landet. Det er en lav plassering, men høyere enn store økonomier som India og Brasil. Med inntog av moderne teknologi vil ytringsfrihet tvinge seg frem og det blir enklere å kjempe for demokratiske rettigheter.

Sikkerhet er Pakistans viktigste og største problem. Til å forklare problemene har Pakistan en tradisjon for å bruke utenforliggende årsaker. Men i møte med uavhengige analytikere, intellektuelle og journalister får vi høre at de mange problemene Pakistan står ovenfor har rot i eget land. Det er her problemene skapes og det er her problemene må løses. Det er for mye korrupsjon, for mye nepotisme og for dårlig styresett. Mange innbyggere er engstelige for hva som skjer når vestlige land trekker ut troppene sine fra Afghanistan i 2014. Det betyr at vi etter tilbaketrekningen ikke bare må følge opp Afghanistan, men også nabolandene rundt for å sikre en stabil utvikling.

Vi kan gjøre mye for å hjelpe pakistanerne i kampen for menneskerettigheter gjennom å legge press på styresmaktene, men også gjennom å gi målrettet bistand til utdanning generelt og av kvinner spesielt. Dersom vi kommer i regjering neste høst vil vi spisse norsk bistand inn mot tiltak som hjelper. Utdanning vil bidra til å løfte velferdsnivået, menneskerettighetene, skape stabilitet i en spent region og bringe landet tettere inn et internasjonalt demokratisk fellesskap.

Det er positivt at Pakistan neste år trolig for første gang vil gjennomføre et demokratisk valg etter én hel valgperiode uten avbrudd av militærkupp. Men demokrati er mer enn valg. Det er også en transparent styringsstruktur, respekt for menneskerettigheter og en rettferdig domstol.

Kunsten å prioritere

Denne kronikken sto på trykk i min spalte “Med egne ord” i Dagens Næringsliv 13.oktober 2o12:

Årets forslag til statsbudsjett er på over én billion kroner. Justert for inflasjon bruker vi 305 milliarder mer enn i 2005. Mye går naturligvis bra i Norge, men spørsmålet er om det økte økonomiske handlingsrommet har gitt resultater som bygger landet for fremtiden?

• Den ferske OECD-rapporten «Education at a Glance» viser at bare Sveits og USA bruker mer penger per elev enn Norge. Samtidig viser rapporten at vi er på 22.plass av 25 på frafallsstatistikken i skolen. Den forrige PISA-undersøkelsen fra 2009 viser også at Norge scorer gjennomsnittlig på matematikkferdigheter.
• Høyere utdanning og fagskoler har fått økt bevilgningene fra 22,0 milliarder i 2005 til 28,7 milliarder for 2013. I samme periode har Universitet i Oslo gått fra 138.plass på Times Higher Education til 202.plass. Årets rangering gir videre UiB en 228.plass og NTNU en 251.plass.
• De samlede bevilgningene til forskning var i 2005 på om lag 19,4 milliarder. I år er forslaget på omtrent 27,0 milliarder. Likevel er vi på sisteplass i Norden på forskningsinnsats som andel av BNP. Som rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, sa: «Det hjelper lite å ta to skritt frem når resten av verden løper».
• Samferdselssektoren er for 2013 bevilget 35,7 milliarder fratrukket momskompensasjon mot 26,5 milliarder i 2005. Det raskeste veiprosjektet de rødgrønne har igangsatt er E6 fra Gardermoen til Biri hvor det bygges 840 meter vei i måneden. Da Høyre sist satte i regjering bygget vi E18 fra Grimstad til Kristiansand med offentlig-privat samarbeid og klarte 1035 meter i måneden.

Dette er fire eksempler på områder hvor regjeringen har bevilget historisk mye penger uten å få gode nok resultater fordi penger ikke er alt – det trengs også nye løsninger. Politikken mangler ikke gode formål å gi penger til, men den mangler prioritering av de viktigste formålene. Å ruste Norge for fremtiden handler derfor om å satse på de områdene som styrker kunnskapen og konkurransekraften.

• Forskere ved prestisjetunge Stanford har vist at fem år med en god lærer fullstendig utjevner sosiale forskjeller med bakgrunn i foreldrenes inntekt. I dag bevilges det 350 millioner til etter- og videreutdanning av lærere, og 248 millioner til frukt og grønt i skolen. Her kan vi omprioritere til det som er aller viktigst for elevenes læringsutbytte, og derfor har vi foreslått totalt 500 millioner mer til etter- og videreutdanning av lærere.
• Ett av de områdene norske universiteter scorer dårligst på er samarbeid med næringslivet. Tettere samarbeid vil styrke forskningen og det vil gjøre utdanningsinstitusjonene bedre.
• For å løfte den totale forskningsinnsatsen må vi stimulere til mer innovasjon ute i bedriftene. Derfor har vi foreslått å styrke Skattefunn-ordningen som belønner FoU-aktivitet.
• Å bygge vei og jernbane er dyrt, men det er mer enn penger som avgjør hvilke prosjekter man gjennomfører. OPS som finansieringsmetode gjør at entreprenøren kan se bygging og vedlikehold i samme perspektiv, og det har gitt gode resultater i Norge. En modernisering av vegvesenet vil også gi mer effektiv veibygging.

Sveriges finansminister Anders Borg ble nylig kåret til EUs beste. I en tøff økonomisk situasjon med høyere arbeidsledighet og statsgjeld enn Norge øker de bevilgingene til samferdsel og forskning mer enn oss til tross for at de allerede er i toppsjiktet. Mens Sverige og flere andre europeiske land prioriterer tiltak som styrker konkurransekraften, smøres friske penger tynt utover alle poster her hjemme. Det vil svekke Norges konkurranseevne i årene som kommer. Vi trenger derfor bedre politiske løsninger for at ikke dagens oljefestbudsjett skal bli morgendagens bakrus.

Regjeringen brukte store deler av Stortingets trontaledebatt på å si at valget mellom det rødgrønne og borgerlige alternativet er et retningsvalg. Det er jeg enig i. Men derfor er det overraskende at regjeringens forslag til statsbudsjett gir litt mer til alt og fremstår som retningsløst. Det gjør jobben med å spre budsjettlekkasjer hyggelig, men det ruster ikke landet for fremtiden.

Norge skal ha et høyt generelt lønnsnivå, og det vil gi oss et høyt kostnadsnivå. For at vi som høykostland skal hevde oss i internasjonal konkurranse må vi hele tiden produsere smartest og lansere innovasjoner. Derfor har Høyre formulert en tydelig ambisjon om at vi skal ha et verdensledende universitetsmiljø. Fordi å bygge Norge for fremtiden krever kunnskap og konkurransekraft som grunnmur.